Fremveksten av det «postindustrielle samfunnet» og Francis Fukuyamas tese om ”historiens slutt”.

Posted on mars 18, 2014

15


Fremveksten av det postindustrielle samfunnet og Francis Fukuyamas tese om ”historiens slutt”.

Av Bjørn Funder Halldal 10.03.14

 

FØRSTE UTKAST

 last nedThe_End_of_History_and_the_Last_Man

Forord: Dette er kanskje den viktigste teksten jeg noen gang har skrevet, og forklarer detaljert det moderne samfunnet, og hvorfor den internasjonale politikken er som den er: Dette er første utkast av en oppgave om Francis Fukuyamas tese om historiens slutt kombinert med Daniel Bells «fremtidsvisjon» fra 1970 tallet om hvordan det moderne samfunnet ville bli, eller om det har blitt konstruert til å bli slik med utgangspunkt i disse to bøkene, og forfatterne bak dem: Daniel Bell og Francis Fukuyama. Denne oppgaven videreutvikler jeg til å bli en lengre historie og kartlegging av hva dette er et resultat av, hva resultatet av dette vil bli- og vil bli forlenget med relevant informasjon og omformulert flere ganger. Ta forbehold om at det enkelte steder kan være et litt rotete oppsett og evt. skrivefeil da dette er første utkast og bearbeides kontinuerlig. Om folk vil bidra med egne teorier eller faktaopplysninger rundt dette kan du/dere bare legge igjen kommentar i kommentarfeltet.

Introduksjon:

”Det postindustrielle samfunn” er et hovedsakelig sosiologisk begrep, men har også utviklet seg til å bli et markedsøkonomisk, politisk og filosofisk begrep som beskriver et trinn av samfunnsutviklingen hvor tjenestesektoren klarer å produsere mer fortjeneste enn vareproduksjonssektoren.(1 s.5.) Begrepet ble popularisert og videreutviklet av Daniel Bell i 1973, gjennom hans bok ”The Coming of the Postindustrial Society” fra samme år. Begrepet har vært hyppig brukt siden slutten av 1970 tallet(13) for å beskrive en omforming i samfunnet man var i startfasen av på denne tiden gjennom den pågående kalde krigen og kommunismens nedgang i Sovjet rundt denne perioden. Dette ble ikke kun til en automatisk omforming av samfunnet grunnet teknologiske fremskritt og dialektisk metode for å skape en ideologi basert på to motstridende og rasjonalistiske forestillinger. I 1989 kom en mann med navn Francis Fukuyama som tok skrittet som kan hentyde en ideologisk innføring grunnet hans tilknytninger til det politiske miljøet i USA og hans ”nykonservatistiske” politiske tilhørighet(9)(12), og hevdet i et essay(7) han skrev ”at det postindustrielle samfunnet ville bli historiens slutt” i form av at det ikke lenger var noen politiske motsetninger opp i mot hverandre etter Berlinmurens- og kommunismens fall, og at dette la til rette for det kommende ”postindustrielle samfunnet”.

Han mente i sin bok «The End of History and the Last Man» fra 1991 at det postindustrielle samfunnet la til grunne for et ”siste politiske system”, og det påståelig mest perfekte politiske system er et politisk system konstruert frem ved bruk av Hegels dialektikk, der man da tar de ”beste” sidene fra to motstridende politiske systemer og kombinerer de sidene man finner brukbare (til nå kan vi anse en slags form for marxistisk sosialisme med kapitalisme som økonomisk grunnlag for markedet/samfunnet og demokrati som politisk styreform).

I følge det første skjemaet til Marx vil den kapitalistiske prosessen gradvis innta alle deler av samfunnet, en modell kalt ren kapitalisme. Arbeiderklassen vil øke i antall og kapitalen sentraliseres og samles hos svært få personer. Motstanden fra arbeiderne vil bare øke helt til systemet kollapser og sosialismen blir den nye ordningen. Ren kapitalisme modellen var en forenkling og Marx gjorde i bind tre av Kapitalen noen endringer. Bell peker her på tre tendenser Marx observerte og som gjorde seg gjeldende i skjema 2. Den første gjaldt utviklingen av bankvesenet som gjorde kapitalistenes akkumulering av kapital til en kollektiv prosess. Det andre var oppkomsten av en ny yrkesgruppe, nemlig såkalte ”hvitsnipparbeidere”. Dette kom som et resultat av at de store konsernene trengte flere folk i planleggings og ledelsesroller. Den tredje endringen er ikke vesensforskjellige fra de to første, bare en utvidelse av banksystemet og konsernene og dermed en utvidelse i antall kontorarbeidere.(1. s. 39.)

“THE NOTION of the end of history is not an original one. Its best known propagator was Karl Marx, who believed that the direction of historical development was a purposeful one determined by the interplay of material forces, and would come to an end only with the achievement of a communist utopia that would finally resolve all prior contradictions. But the concept of history as a dialectical process with a beginning, a middle, and an end was borrowed by Marx from his great German predecessor, Georg Wilhelm Friedrich Hegel.” (7)

Gjentatte ganger ser vi både Bell og Fukuyama henvise til Hegel, hans filosofier og hans dialektiske metode som bruksmateriale for å skape nye ideologier(1)(2).

Når dette da er på plass mener Fukuyama at det ikke vil være noe mer, eller noe særlig mer endring av betydning i det politiske systemet, og så for seg et politisk rolig Europa uten tverrpolitiske konflikter, kulturelle-, etniske-, nasjonale- eller religiøse konflikter da ”the last man” vil være en homogenisert art uten forskjellige raser, kulturer, religioner etc. Vitenskapen skal stå i spissen, og sterkt i spissen for fremkomsten av det postindustrielle samfunn står fremkomsten av en egen vitenskapelig ”klasse” som kan føre forskning og andre vitenskaper samfunnet fremover vil ta hensyn til og basere seg på.

Det postindustrielle samfunn et er et samfunn basert på et kapitalistisk forbrukersamfunn med en forsterket sans av vitenskap innad i samfunnet som vil utvikle mennesker til å omtrent bli revolusjonert av vitenskapen, og at vitenskapen i seg selv blir en av de større salgsvarene i dette samfunnet, samt en dialektisk transformasjon fra å ha vært to motpoler, kapitalismen mot kommunismen, til å bli det som kalles ”neokonservatisme” (teoretisk). Dette var opprinnelig et kallenavn på kommunister som forlot sin kommunistiske overbevisning til fordel for den amerikanske liberalistiske og demokratiske styreformen. Uttrykket ble populært etter at sosialistlederen Michael Harrington brukte begrepet for å definere bl.a. Daniel Bell i 1973. (12)

Det postindustrielle samfunnet betyr at mange stater mister sitt selvstyre til fordel for unioner som EU, og alle ”postindustrielle land” (i-land) vil ha fritt marked, fri handel over landegrenser og fri innvandring, samtidig som selve det politiske systemet baserer seg på vestlig demokrati og står sentralt i ”ideologien” som ”tesen om historiens slutt” kan kalles i stedet for bare ”en tese” da den er såpass godt utviklet, designet og med en klar agenda for hvordan styre fremtiden. Noe som ofte ikke går etter planen. Francis Fukuyama skaper en kanskje litt korttenkt, og naiv ”ideologi” gjennom Hegels dialektikk (og filosofier) ut ifra de beste sidene han kunne finne i marxistiske tanker, vestlig liberalisme og bygger mer eller mindre videre på Bells ”The Coming of the Post-Industrial Society” fra 1973, om til en verdensomspennende plan: Som er å få avsluttet historien ved å få innført ”det endelige og mest perfekte politiske system” og sørge for å sette i gang en globaliserende utvikling, innføre ”postindustrielle” (liberalisme, kapitalisme, kommunisme og marxisme er alle underliggende elementer i denne blandingen av ideologiske tanker) regimer – med militær makt om nødvendig(12) – og skape ”the last man” som vil være en kombinasjon av de fleste etnisiteter, svarer til internasjonale krefter som EU (eller annen union med flere land) og vil være totalt uten historisk- eller kulturell identitet eller tilhørighet. Francis Fukuyama og de andre som ledet an av de såkalte ”nykonservative” for å innføre dette verdensomspennende regimet mente at dette var den beste metoden for å skape en best mulig verden. Så ender angivelig(2) verden opp med en befolkning uten politiske konflikter, uten kulturelle konflikter, uten etniske konflikter og om forfatterne av disse bøkene skrev ærlige ord når de skrev om dette, så ville de også at det vil føre til et samfunn der alle har hva de trenger for å overleve gjennom effektive, forskningsbaserte metoder og føre verden inn til et bedre sted over lang tid som kan ta mange generasjoner å fullføre.

Det er dette som markerer ”historiens slutt” / ”slutten på den politiske historien” og slutten på den sosiokulturelle utviklingen hos mennesker, og kampen mellom ideologier i følge Francis Fukuyama. Boken ble skrevet i 1991. Hvor mange konsekvenser har kommet som resultat av denne påståelig(1)(2) naturlige utviklingen, og er utviklingen naturlig, eller er det oppkonstruert?

I følge Fukuyama vil mennesket automatisk godta det nye systemet, den påfølgende globaliseringen og sakte, men bevisst tap av nasjonalt selvstyre og kulturell tilhørighetsfølelse(2). Menneskene innfinner seg i et globalisert, homogenisert samfunn tilsynelatende basert på et fritt, demokratisk, kapitalistisk system basert på vestlig modell, hvor vitenskapen står sentralt og blir både en egen salgsvare og utgangspunkt for en ny samfunnsgruppe som også gir et alternativt navn på hele tidsepoken: Det vitenskapelige samfunn, der hvor fornuft skal evne folk til å stå i mot diktatoriske styresett gjennom økt innsikt og sans for fornuft. ”Historiens slutt” markerer en globaliseringsprosess og at folk i følge Fukuyama(2) veldig raskt tilpasser seg den nye reformen. Folk vil i følge Fukuyama, om ikke med en gang, så etter hvert, innfinne seg i dette systemet pålagt en nasjon som mister sin suverenitet på vegne av andre nasjoner som sørger for at det postindustrielle samfunnet. Eller kanskje vi heller skal si: «Den postindustrielle transformasjon» som er verdensomspennende, planlagt og tilrettelagt og vil styrte alle regimer som står i mot denne utviklingen, slik som Bush administrasjonens gjorde på nøyaktig dette grunnlaget i Irak(17) som påtvinger andre stater denne styreformen gjennom militære statskupp vil være berettiget å bruke militær makt for å innføre det nye ”demokratiske” styret (12). Og var blant annet det som skjedde i Irak, hvor selve krigen ble fremdrevet av såkalte ”neokonservative”(17). Eller FNs bombing av Kosovo for å innføre menneskerettigheter i landet, og da blir et stort etisk spørsmål: Hvor langt er det legitimt å gå for å innføre disse «demokratiske» og «humanitære» regimene? Beck belyser emnet godt i sin bok «The Cosmopolitian Perspective (31), og tar for seg konsekvensene av det postindustrielle samfunnet og samfunnet vi er i, i dag hvor nasjonalt selvstyre og kulturell tilhørighet svinner hen blant verdens nye «global citizens».

 

Daniel Bell

Professor_Daniel_Bell

“In a sense, the movement away from governance by political economy, to governance of political philosophy-for that is the meaning of the shift-is a return to pre-capitalist mode”. – Daniel Bell

Daniel Bell (født Daniel Bolotsky i 1919) er en amerikansk sosiolog, forfatter og professor ved Harvard University fra 1969, mest kjent for sin bok ”The Coming of the Post-Industrial Society” og den politiske reformen kalt ”det postindustrielle samfunnet”. To andre kjente bøker han har skrevet er: ”The End of Ideology” og ”The Cultural Contradictions of Capitalism”(10).

Bell skriver at vestlige samfunn hadde allerede stabilisert seg i løpet av de siste 150 årene (skrevet i 1973)(6) seg gjennom maskineriets oppfinnelse, å produsere en stigende rikdom og stigende velferdsstandard gjennom fredelige levemetoder, og at tidligere samfunn hadde finansiert seg gjennom krig, plyndring, skatter, og andre metoder for å ”utnytte” til seg rikdom den økonomiske basisen til samfunnet baserte seg på – men dette var ikke lengre nødvendig.

Bell mener også at økt produktivitet grunnet maskineri som nå har overtatt posisjonen til mennesker tidligere vil bidra til økte materielle goder, bedre levevilkår og et samfunn som produserer nok, eller flere produkter enn hva samfunnet trenger. Ikke bare blir det en forbedring av livskvaliteten, men også en geskjeft i seg selv å selge nye varer og tjenester. Det vil dermed også være mange tidligere ansatte som vil finne nye stillinger i ”the third sector”. (1.s 5).

Begrepet ”neokonservatisme” ble først popularisert ved at Daniel Bell ble definert etter dette begrepet i 1973.(12)

Daniel Bell om svakhetene ved Demokratiet: Det er ikke alltid den demokratiske formen vil fungere, da i følge Bell at det vil fungere særdeles dårlig med demokrati under nasjonale eller etniske konflikter, fordi det sjelden er konflikter som lar seg løse med fredelige, demokratiske kompromiss, da det ofte er en bakenforliggende økonomisk faktor(1. s119).

Det post-industrielle samfunn er et samfunn basert på et kapitalistisk forbrukersamfunn med en forsterket sans vitenskap inad i samfunnet som vil utvikle mennesker til å omtrent bli revolusjonert av vitenskapen, og at vitenskapen i seg selv blir en av de større salgsvarene i dette samfunnet, samt en dialektisk transformasjon fra å ha vært to motpoler, kapitalismen mot kommunismen, til å bli det som kalles ”neokonservatisme”. Dette var opprinnelig et kallenavn på kommunister som forlot sin kommunistiske overbevisning til fordel for den amerikanske liberalistiske og demokratiske styreformen (12). Uttrykket ble populært etter at sosialistlederen Michael Harrington brukte begrepet for å definere bl.a. Daniel Bell i 1973.(12) I dag er dette et velkjent politisk begrep hvor Francis Fukuyama var en ledende figur(12) inntil han i 2006 beskyldte neokonservatismen for å ha blitt leninistisk(12) og forlot bevegelsen. Bell var den første som ble definert ved begrepet ”neokonservativ”, og viser videre deres politiske tilknytning.

Det post-industrielle samfunnet har etter Daniel Bells utgivelse i 1973 blitt utgitt i to utgaver til, med et forlenget forord (1997) og senere, enda et nytt forord med tilnavnet ”The Axial Age of Technology Foreword: 1999” som også omtaler begrepet ”the post-industrial society” sin popularitet og utbredelse og har med seg et sitat fra Sir Leon Brittans (visepresident for ”The European Commission”) tale fra Tokyo i september 1997:

”We are managing a difficult transition to becoming post-industrial societies with aging populations.(1. i.x.)”

Dette er ikke bare definisjonen på en tidsalder vi har kommet oss godt på vei inn i, men klart og tydelig selve endringen av samfunnet, og det som her kan menes med at selve navnet “det postindustrielle samfunnet” bygger på at det har vært noe der før: Det industrielle samfunnet har vært, og at det er en omforming fra å være det industrielle samfunnet til å bli et samfunn Daniel Bell kartla gjennom logikk på forhånd (det postindustrielle) – eller så kan man forestille seg at det er å skape modellen for samfunnet som forsøkes innført. Man kunne teoretisk sett kalle det for det ”vitenskapelige samfunn” det ofte også blir referert til som(15). Men det postindustrielle samfunn er også en omformingsprosess der det skal være en ny, vitenskapelig ”klasse” som utgjør en del av befolkningen. Det skal bli stor forandring i forbindelse med økonomi da tjenester vil selges av ansatte i stedet for varer, og en forflytting av yrkene som tidligere representerte fabrikkarbeidere, og andre som etter industrialiseringen har blitt unødvendige i sine posisjoner da maskiner erstatter arbeidet deres. Da ”forflyttes” denne arbeidskraften på sett og vis til ”den tredje sektor”. Denne sektoren innebærer blant annet frivillige organisasjoner og kombinasjonen av både privat- og statlig eierskap av et selskap(15).

Daniel Bell og Francis Fukuyama:

Hva Francis Fukuyama  presenterte ved sin såkalte ”tese om historiens slutt” er kombinasjon av bøkene ”The Coming of the Post-Industrial Society”, ”The end of History and the Last Man” kombinert med sterk inspirasjon fra Hegel, som også var den første av de tre til å snakke om ”historiens slutt” og bruken av hans dialektiske metode kommer til sterkt og betydningsfult uttrykk både hos Bell og Fukuyama i forbinnelse med hvordan de ser for seg en naturlig omforming av samfunnet som kommer, eller potensielt en planlagt maktovertakelse med en ny ”ideologi”, kombinert med Sovjets fall. Denne nye politiske «ideologien» fikk navnet «neokonservatisme» og bærer sterke preg av både politisk betydning og ved å se på politiske relasjoner i det neokonservative politiske miljøet (12).

Begrepet ”neokonservatisme” ble først popularisert ved at Daniel Bell ble definert etter dette begrepet i 1973, i dag er dette et velkjent politisk begrep som representerer de samme politiske syn som bøkene til Bell og hvor Francis Fukuyama var en ledende figur(12) inntil han i 2006 beskyldte neokonservatismen for å ha blitt leninistisk(12) og erklærte at han videre brøt alle bånd med denne politiske bevegelsen.

Både Bell og Fukuyama skriver om bruk av Hegels dialektiske metode, hvor da kapitalismen og demokratiet settes opp i mot marxismen og kommunismen.

“To understand this resonance, we need to turn to Hegel, the philosopher who first answered Kants call and wrote what remains. In many ways the most serious Universal History. As interpreted by Alecandre Kojève, Hegel provides us with an alternative ”mechanism” by which to understand the historical process, one based om ”the struggle for recognition.” While we need not abandon our economic account of history, “recognition” allows us to recover a totally non-materialist historical dialectic that is much richer in its understanding of human motivation than the Marxist version” (2.s.144).

Mekanismen og “the struggle for recognition”, kan vi gjennom beskrivelsen og teksten plassert i kontekst gå ut ifra at det her er snakk om Hegels dialektiske metode. Denne metoden kommer til syne som et redskap både Bell og Fukuyama bruker i forbindelse med selve verkene sine, men også i prosessen om å videreutvikle og etablere den politiske ”ideologien” kalt det ”postindustrielle samfunn” kombinert med Hegels dialektikk som middel for å oppnå ”den perfekte ideologi” og videre konsekvens av dette vil være ”historiens slutt” slik Fukuyama hevder. Bak dette står både Hegels og Marxs tanker sentralt helt fra begynnelsen av ”oppkonstruksjonen” av denne sammensveisede politiske ideologien frem til de virkelige brutaliteter som skjer i dag som resultat av denne ”perfekte ideologiens”. Mange uforutsette konsekvenser som oppblomstring av radikal nasjonalisme som en konsekvens av globaliseringen, radikal Islam i vesten, terrorisme og lignende. Unabomberen i USA utførte sine terrorhandlinger som en protest mot det postindustrielle samfunnet(30).

Kanskje en av de lettere kjennetegn å se gjennom Bell og Fukuyamas felles inspirasjonskilde: Hegel(1. s30)(2.s65), er at talen om historiens slutt er i den samme form som Bell allerede presenterte i 1973(1.s30):

De største likhetene mellom Bells definisjon på det ”postindustrielle samfunn” og Fukuyamas tese om ”historiens slutt” finner vi i at begge to var optimistiske på at samfunnet ville stabilisere seg etter vestlig, demokratisk og forbrukerkapitalistisk modell og at det fremtidige samfunnet basert på vitenskap, ”vitenskapssamfunnet” ville erstatte, eller kanskje heller – stabilisere – det tidligere urolige politiske vesten gjennom Hegels dialektiske metode (å ta litt av de gode sidene ved hver av to politiske motpoler(16)). I Fukuyamas bok finner man flere henvisninger til hvordan diktaturer på både høyre og venstresiden politisk har feilet, og hvordan et demokratisk, liberalistisk samfunn kan springe ut av disse feilene vi har lært av historien, og at ”historien vil slutte”. Eller rettere sagt: Den filosofiske historien vil slutte, da mennesket slutter å utvikle seg politisk, sosiokulturelt og filosofisk fordi vi har fått det politiske styresettet som er ”mest ønskelig” (universiellt ønske/mål for alle hvor vi kontinuerlig har det vi trenger for å overleve). Dette betyr en slutt av den filosofiske historien, den politiske historien og deres utvikling. Vi vil/ville i følge Fukuyama – stabilisere oss i et liberalistisk, globaliserende, demokratisk, kapitalistisk system med fritt marked og deretter innfinne oss i dette systemet naturlig. Det skulle tas ut ifra vestlig modell, som er i følge ham det mest velfungerende politiske systemet, som samtidig holder selve systemet ved like og som overlevde diktaturene på 1900-tallet og har utviklet seg i positiv retning grunnet dette. Hele den kalde krigen la omtrent frem et dialektisk spillerom for Bell der han presenterer denne store reformen i samfunnet, som ville skjedd uavhengig av om han spådde at det kom til å skje eller ikke på forhånd, og så legge til rette for de riktige samfunnsbetydningsfulle elementene for at ”det post-industrielle samfunn” skulle vokse opp. Ved kommunismens- og Berlinmurens fall benyttet Fukuyama anledningen til å komme med sin bok om ”historiens slutt” som virker som en slags oppfølger til Daniel Bells ”The Coming of The Post Industrial Society” hvor Daniel Bell «spår fremtiden» gjennom en logisk forklaring på hva som kommer til å skje: Men det er for eksempel naturlig at flere tjenester blir solgt av mennesker enn vareproduksjon da færre mennesker jobber i fabrikker. Det er også en naturlig konsekvens at folk vil få bedre innsikt i vitenskapelige fenomener etter hvert som dette har blitt allmenn eiendom. I følge Bell skulle vitenskap bli selve salgsobjektet, og det han mener med det er at det vil satses mer på forskning, og en del av befolkningen vil bli om til ”vitenskapens samfunn”. Om dagens samfunn er et ”postindustrielt samfunn”, et moderne samfunn eller hvordan enn man velger å definere dagens samfunn, så er ”det postindustrielle samfunn” ikke en betegnelse på vårt moderne samfunn, men en konkret transformasjon ved hjelp av moderne midler og bruk av kapitalisme og kommunisme som to dialektiske motpoler for å fremskaffe en slags ”vestlig modell” ut ifra hva de har kombinert med dette «vestlige samfunnet».

Hvor «vestlig» det ender opp med å bli kan jo diskuteres da det ikke lenger er noen politiske eller kulturelle assosiasjoner igjen til å definere modellen som «vestlig». Selv om kommunisme og marxistisk sosialisme oppstod i vesten bygger de ikke på elementer som kan kalles «vestlige» da filosofiene baserer seg juridisk videre på jødedom(32) og gammeltestamentelige regler med sin opprinnelse fra midt-østen. Og hvor mye av «det vestlige» i de representative filosofiene har blitt tatt med videre til den «nykonservative ideologien»?. Kommunisme bygger omtrent direkte på jødedom(32), så med kommunistisk innflytelse som mange har anklaget Bell og Fukuyama for å være(19), så vil man ikke kunne kalle dette systemet «vestlig».

Og hva gjemmer seg bak selvmotsigelsen om at «en vitenskapelig klasse» som kan lønnes med skatter av resten av befolkningen skal være overordnet alle andre? Hvem er denne «vitenskapelige klassen» og hva legges i dette klassesystemet som det blir snakket så varmt om av folk (som Bell og Fukuyama) som ellers snakker så mye om et klasseløst samfunn, og hvordan bli kvitt resterende motsigelser hos mennesket på et verdensomspennende plan. Bell kan ikke hevde at så mange mennesker plutselig skal jobbe i frivillig sektor hvis det ikke er noe system der til å lønne disse menneskene. Han kan heller ikke hevde at folk automatisk vil bli mer fornuftige bare fordi de har tilgang på mer informasjon. Dette er derimot et våpen man gir til en potensiell fiende som kan bruke det mot ”det postindustrielle samfunnet” ved at folk gjennom kunnskap og naturlig engasjement vil starte opposisjonelle politiske grupperinger hvor man igjen må føre en ny dialektikk og så avslutte, og så begynne ”historien” enda en gang.

En påstand fra boken lyder som følger:

“Technology makes possible the limitless accumulation of wealth, and thus the satisfaction of an ever-expanding set of human desires. This process guarantees an increasing homogenization of all human societies, regardless of their historical origins or cultural inheritances.”(1 s.18)

Med denne teknologien brukt som forhindrende og forstyrrende underholdning, som kan gjøre en engasjert person til en likegyldig ku foran en tv (som brød og sirkus til folket), mens alle samfunn ”homogeniseres uavhengig av deres historiske opphav eller kulturelle arv” vil teknologien skape et samfunn av folk som ikke bryr seg om for eksempel kulturelle spørsmål. Dette utdraget oversatt til norsk er i seg selv et politisk skritt som kan regne med kraftig motmæle fra opprinnelige befolkninger ved å påføre dette ved tvang på andre nasjoner, da dette er en prosess som fratar stater sitt selvstyre og alle nasjoner underlegges denne tanken som fører til at alle samfunn blir ”homogenisert” Og det vil si at ”menneskearten” blir vannet ut for å fjerne ulikheter og til at alle mennesker på kloden blir kulturelt like, sosialt like, politiske ideologier må jo være irrelevante å diskutere ”etter historiens slutt” da det i følge Francis Fakamaya har etablert seg det perfekte samfunn og man må vente til ulikhetene for å jevne seg ut. Ulikheter, på alle måter, er det største hinderet for det postindustrielle samfunn både i følge Bell og Fukuyama(1)(2)

Ulikheter som: kulturelle, etniske og sosiale egenarter som bevisst fjernes gjennom en langsiktig prosess og burde dermed muligens bli ansett for å være et kulturelt-, og på lang tid, etnisk folkemord på hovedsakelig etnisiteter med svakere gener i et samfunn med store genetiske (dominante og ikke-dominante gener) forskjeller hos innbyggerne(26) og kulturelle grupper som frarøves sine rettigheter til kulturell praksis ved lover eller sosiale normer videreført av statlige institusjoner (som f.eks barnevernet.) Endringer i tankemønsteret til folk som gjør det til gjeldende regler for parajuridiske organisasjoner som dette, eksemplivs kan man bruke inne-røyking som eksempel, som var sosialt akseptert på begynnelsen av 90 tallet, men som er grunn nok til at barnevernet fratar folk barna sine i dag. Det blir som regler de handler ut ifra. Det samme gjelder kulturelle tilhørighetsfølelser og enkeltindividers rettigheter til å leve livene sine akkurat slik de vil. Det kan ikke eksistere frihet i et samfunn som er på en verdensomspennende homogeniseringsprosess på alle mulige måter. Og akkurat likedan er prosessen om å innføre det post-industrielle samfunnet hele tiden en kamp mot politiske motsigelser og individuelle forskjeller blant folk innad i denne transformasjonen av samfunnet. Til tross for at det er ytterst få grupperinger (som oftest religiøse) som protesterer mot demokratiet i seg selv, og at tanken om at når mennesker blir mer fornuftige så vil både de strekke seg nærmere demokratiet, og demokratiet strekke seg nærmere dem, men det er ikke dermed sagt at folket ønsker det samfunnet som Bell beskriver, og har et ønske om å stemme slik at det blir annerledes. Med den samme teknologien så kan folket også gjøre opprør, politisk opposisjon m.m. og internett og ytringsfriheten, som er kanskje den viktigste demokratiske friheten, vil selv være en utfordring for et system som taler for et fritt marked, demokrati og liberalisme av vestlig modell med en agenda for å innføre det som blir kalt ”liberalistiske demokratier” verden over, men som også vil fjerne alle ulikheter blant folket, skape en monokultur og styrte regimer som sier i mot. Bell var en av de første ”neokonservatistene”, og neokonservatisme er i dag et velkjent politisk begrep i USA hvor maktbruk mot andre nasjoner for å innføre det såkalte demokratiske systemet de står for er et akseptabelt middel å bruke i ”postindustrialiseringen” (selve prosessen med det å innføre et regime som støtter postindustrialismens fremvekst og vil styre landet etter de rette premisser).

Bells The Coming of the Post-Industrial Society:

Bells definisjon og beskrivelse av ”det post industrielle samfunn” går i største grad ut på at det omformes fra å være et samfunn basert på kjøp og salg av varer, til å bli et samfunn basert på kjøp og salg av tjenester. Det vil være en stor vekst i den såkalte ”tredje sektor”, som består av frivillige tjenester, organisasjoner og kombinasjoner av privatisert og statlig regulert marked (for eksempel et firma som er eid 50% av staten og 50% privat)(4), og videre høy vekst av ansatte innenfor denne sektoren. (1)(3)

“end of history” — produce a stable society in which man may be said to be, at last, completely

satisfied? Or will the spiritual condition of this “last man” in history, deprived of outlets

for his striving for mastery, inevitably lead him, to plunge himself and the world back into the

chaos and bloodshed of history? (2. S.xii)

Francis Fukuyamas tanker om ”historiens slutt” og ”det siste mennesket” virker omtrent som hans forhåpning fordi han ellers bare ser ”kaoset og blodbadet av historien”. Men videre er hans optimistiske holdning til utviklingen av liberalistiske og demokratiske samfunn farefull ved at han kan risikere å måtte møte mye motgang på en lang nok tidsskala, og deres utholdenhet man har sett falle tidligere i historien, som for eksempel hvordan det romerske keiserriket ble kuppet og gjort om til et diktatur og hva slags type regimer det representative demokratiet kan gi åpne spillerom for gjennom korrupsjon. Demokratiske friheter slik som ytringsfriheten som kan tale i mot en bestemt utvikling, sosialdemokratiet som har blitt brukt som et middel for å innføre en midlertidig sosialiststat for å gjøre en lignende ”historisk slutt” ved å gradvis gjøre det om til fullstendig kommunisme(8). Her er det mange hindre som står i veien for en verden basert på liberalistisk demokrati av vestlig modell slik Fukuyama forutser denne ”historiens slutt”. Marx ville innføre kommunisme med revolusjonære midler, og Fukuyama tar stor avstand fra denne type ideer og forsøker å splitte Hegels og hans dialektikk i fra disse assosiasjonene Hegels har fått pga. Marx og hans revolusjonære tanker. I enkelte strofer hengir han omtrent hele tanken til Hegel:

“Returning to Hegel is important also because it provides us

With a framework for understanding whether the human historical

process can be expected to continue indefinitely, or whether

we have in fact reached the end of history.”

I ”The end of history?” skriver han svært nedlatende om kommunismen:

” it is developments in the Soviet Union – the original “homeland of the world proletariat” – that have put the final nail in the coffin of the Marxist-Leninist alternative to liberal democracy.” (7)

Men hans egen tilføyning til det kapitalistiske demokratiet kan minne mye om marxistisk innflytelse og potensielt en ny, infiltrerende form for kommunisme. Dette kan dermed tyde på at han ventet på at det skulle falle slik at det ble plass for den nye ideologien som Bell hevdet allerede i 1973(1).

Men snakker samtidig til fordel for kommunistiske og marxistiske tanker kombinert med et ”vestlig” demokrati og fritt marked.

Hva Francis Fukuyama mener med “historiens slutt” er at etter Sovjet og Berlin murens fall så vil en globaliserende liberalisme dominere det globale samfunnet og utvide seg mer og mer I løpet av de kommende årene til å bli en verden dominert av liberalisme etter vestlig, liberalistisk modell.

Fukuyama skriver i sitt essay fra 1989 med tittelen ”The end of history?” at følelsen av historiens slutt ikke er noe nytt, og at Karl Marx var denne tankens ”best kjente spreder”, og at Marx videre definerte historiens slutt ved å oppnå et ”kommunistisk utopi” som ville oppheve alle tidligere politiske motsetninger. Men den dialektiske tanken baserer seg på en trinnvis historie av historien, slik ved at den både har en begynnelse, et midtparti og en slutt. Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770-1831) som i denne sammenheng kan ha inspirert Fukuyama til å ta i bruk dialektiske virkemidler som kombinerer det man finner ”best” av flere forskjellige ideer. For eksempel to stridende politiske motpoler møtes og man finner ut at enkelte elementer fra hver av dem kan brukes, og andre kan ikke brukes. Et resultat av dette kan som et eksempel bli kapitalist-kommunisme: En fullstendig statlig styring hvor staten eier alle bedrifter (eller regulerer alle), men baserer seg på et kapitalistisk forbrukermarked (eksempelvis). Fukuyama har en negativ holdning mot marxismen og nærmest klandrer den for å få folk til å assosiere marxisme for mye med Hegel, som kan se ut til å være Francis Fukuyamas største inspirasjonskilde og rent praktisk: Hegels dialektiske metode man får en følelse av at Fukuyama bruker som metode for å se for seg hva som kommer til å skje i nærmeste fremtid. ”Historiens slutt” gjennom tanken om å fjerne alle politiske motsetninger i et liberalistisk demokrati drevet av et kapitalistisk system som klarer å produsere nok, eller flere goder enn befolkningen trenger slik at det aldri vil være mangel på varer og tjenester i en globalisert sirkulasjon er tilsynelatende selve målet med å erklære ”historiens slutt”.

“I was not predicting the future, but writing what the German philosopher Hans Vaihinger, called an als ob, an “as if”, a fiction, a logical construction of what could be, against which the future social reality could be compared in order to see what intervened to change society in the direction it did take.” Daniel Bell, 1999(14)

I boken “The Coming of Post-Industrial Society” fra 1973 under kapittelet navngitt ”Coda: An Agenda of the Future” erklærer Daniel Bell at “den nåværende kulturelle kapitalismen må innse seieren til en alternativ ”ideologi”(1. s.479) hvor han da så klart mener sin egen ”ideologi” basert på Hegel, Marx og det vestlige demokratiet og kapitalistiske modell.

Bells definisjon og beskrivelse av ”det post industrielle samfunn” går i største grad ut på at det omformes fra å være et samfunn basert på kjøp og salg av varer, til å bli et samfunn basert på kjøp og salg av tjenester. Det vil være en stor vekst i den såkalte ”tredje sektor”, som består av frivillige tjenester, organisasjoner og kombinasjoner av privatisert og statlig regulert marked (for eksempel et firma som er eid 50% av staten og 50% privat)(4), og videre høy vekst av ansatte innenfor denne sektoren. (1)(3)

“In a sense, the movement away from governance by political economy, to governance of political philosophy-for that is the meaning of the shift-is a return to pre-capitalist mode”.(1)

Bell mener at vestlige samfunn hadde allerede stabilisert seg i løpet av de siste 150 årene (skrevet i -73) (6) seg gjennom maskineriets oppfinnelse, å produsere en stigende rikdom og stigende velferdsstandard gjennom fredelige levemetoder, og at tidligere samfunn hadde finansiert seg gjennom krig, plyndring, skatter, og andre metoder for å ”utnytte” til seg rikdom den økonomiske basisen til samfunnet baserte seg på – men dette var ikke lengre nødvendig.

Bell mener også at økt produktivitet grunnet maskineri som nå har overtatt posisjonen til mennesker tidligere vil bidra til økte materielle goder, bedre levevilkår og et samfunn som produserer nok, eller flere produkter enn hva samfunnet trenger. Ikke bare blir det en forbedring av livskvaliteten, men også en geskjeft i seg selv å selge nye varer og tjenester. Det vil dermed også være mange tidligere ansatte som vil finne nye stillinger i ”the third sector”. (1.s5).

Francis Fukuyama1991(7):

Fukuyama1

”What we may be witnessing is not just the end of the Cold War, or the passing of a particular period of post-war history, but the end of history as such: that is, the end point of mankind’s ideological evolution and the universalization of Western liberal democracy as the final form of human government

Man kan lett forestille seg at Francis Fukuyamas utrykk ”historiens slutt” er en annen versjon eller modernisering av Bells ”tema” om ”End of ideology”(1. s.34) som Francis Fukuyama i praksis mener da han bruker uttrykket ”end of history”, til tross for at hele konseptet hans strekker seg mye lengre og kan virke som en egen politisk ideologi som tredde i kraft ved kommunismens fall, som en delvis arvtager til enkelte, utvalgte marxistiske elementer.

Francis Fukuyama var veldig inspirert av Hegel og det virker omtrent som om han stoler på ham blindt når det kommer til Hegels oppfatning av at den ideologiske utviklingen vil stanse, og dermed også en slutt på ”historien”, en slutt på utviklingen av mennesket som kulturelt, etnisk, nasjonalt eller religiøst vesen, og en omdannelse av hele mennesket til en verdensomspennende homogen art hvor ingen politiske konflikter vil oppstå, der ingen rasistiske konflikter vil oppstå eller religiøse konflikter.

Det Hegel mente var at den sosiale utviklingen på et eller annet tidspunkt ville stanse når mennesket fikk etablert et endelig, perfekt samfunn, men finnes det noen slikt? Dette viderefører Bell og Fukuyama.

Vil ikke hva slags type politisk system man burde ha basere seg på tidene som forandrer seg? Hvilke etiske prinsipper er det legitimt å bryte for å komme seg dit? Og er ikke sosiologisk, ideologisk, nasjonal, kulturell, politisk og/eller religiøs utvikling og tilhørighet og identitet bare instinkter i vår menneskelige natur man ikke kan bekjempe?

“Many of the wars and revolutions fought since that time have been undertaken in the name of ideologies which claimed to be more advanced than liberalism, but whose pretensions were ultimately unmasked by history. In the meantime, they have helped to spread the universal homogenous state to the point where it could have a significant effect on the overall character of international relations.”(2)

Francis Fukuyama skapte sin tese om ”historiens slutt” ut ifra Daniel Bells ide om det postindustrielle samfunnet. som både er en økonomisk, politisk og sosiologisk ide om hvordan samfunnet ville utvikle seg ut over 50 år fra da boken ble skrevet i 1973, hvordan markedet ville endre seg betraktelig fra å produsere og selge varer, til å begynne å selge tjenester med en enorm vekst i denne sektoren. Boken er også om hvordan samfunnet ville utvikle seg etter hvert som teknologien utviklet seg raskt og det betydde i følge Bell en endring i samfunnsøkonomien da man gikk over fra å produsere og selge varer til å selge tjenester med for eksempel en oppblomstrende IT industri, samarbeid mellom statlige og private i selskaper, fremdriften av et statlig styrt velferdssystem, kvinners- og svartes rettigheter blir det satt fokus på og et voksende statlig byråkrati hvor den største delen av kapital som blir skapt i samfunnet blir skapt av salg av tjenester, og ikke vareproduksjon slik som det var i det industrielle samfunnet. Dette har han kalt ”det postindustrielle samfunn” ved at det postindustrielle samfunnet kjennetegnes særlig i den politisk-økonomiske sektoren da det hovedsakelige og grunnleggende kjennetegnet til det postindustrielle samfunnet er at det genererer mer kapital i servicesektoren enn i vareproduksjonssektoren. Samfunnet har beveget seg fra å produsere varer til å levere tjenester (service, økonomi, IT, statlige og kommunalt ansatte, sameie mellom privateide og statlige selskaper, frivillige organisasjoner, helse og forskning er noen av tjenestene som vil øke enormt i form av inntjening og antall ansatte, mens det vil bli en tilbakegang i for eksempel de gamle fabrikkyrkene og andre vareproduksjoner). Det vil bli stor forandring for kvinners liv, som nå har mye færre begrensninger i forhold til menn for å konkurrere på arbeidsmarkedet, som nå hovedsakelig selger tjenester basert på vitenskap og forskning i stedet for produkter som krever fysisk styrke for å lage.

Verdensomspennende etablering vil stanse all sosiokulturell utvikling, fjerne all suverenitet over tidligere selvstyrte stater og erstatte alle regimer som ikke fører samme demokratiske form og frie markedsøkonomi.

En annen viktig endring i samfunnsøkonomien er at man (USAs økonomiske politikk) i følge Bell beveger seg fra å være et privat styrt marked med store private selskaper, til at politikerne vil i fremtiden ta de viktige økonomiske beslutningene(1. s.23). Altså tydelige sosialistiske, eller ”semikommunistiske” trekk som påføres et liberalistisk samfunn i en langsom grad slik at folk ikke merker noe.

Francis Fukuyama var en nøkkelspiller til ”Reagan doktrinens” infiltrering av Sovjetunionen, hvis mål var å styrte kommunistiske regimer og fjerne kommunismens etableringer og/eller vekst i Afrika, Asia og Latin-Amerika, og har deretter vært en svært viktig medspiller av det som kalles ”neokonservatisme”(9) Bell også var en tilhenger av(12). Bevegelsen var sentral i Irak-krigen for å ”frigjøre” Irak og dermed påtvinge dem denne nye, demokratiske versjonen av en kapitalbasert versjon av en demokratisk form for marxisme, som det hele bærer et sterkt preg av. Francis Fukuyama var en sentral person i neokonservatismen frem til 2006, og hans erfaringer fra å styrte og sette inn regimer fra den kalde krigen(21) kan ha blitt brukt av ”neokonservative” i nyere tid, slik som Bush administrasjonens invasjon av Irak.(12)

”Neokonservatisme” ble først brukt av den sosialistiske lederen Michael Harrington i 1973 for å definere Daniel Bells tanker om det postindustrielle samfunn, og ble allment brukt i politiske sammenhenger fra slutten av 1970 tallet(12).

I 2003, samme året som invasjonen av Irak, ble hele Bush administrasjonen anklaget for å være overstyrt av Trotskyer (kommunister som var i mot Stalin), men disse anklagene ble benektet(22), men bare tre år senere, i 2006 erklærte Francis Fukuyama selv at neokonservativismen som aktivt tilrettela for ekspansjon av ”det postindustrielle samfunn” var ren Leninisme:

“…believed that history can be pushed along with the right application of power and will. Leninism was a tragedy in its Bolshevik version, and it has returned as farce when practiced by the United States. Neoconservatism, as both a political symbol and a body of thought, has evolved into something I can no longer support.” (20)

Man kan fortsatt ikke vite om dette er reelle fakta, om dette er tegn på interne konflikter eller om noen har hatt skjulte agendaer og kamuflert seg i en ny, politisk og økonomisk ideologi forkledd som en naturlig tidsepoke for å ha en mer universell plattform å ta utspring fra, og logiske forklaringer for sine argumenter. Mye av hva både Bell og Fukuyama har skrevet har mye til felles med sosialismen og innflytelsen blir omtrent meningsløs å forsøke å skjule i fremkomsten av mer (enn hva som var vanlig i USA) statlig eierskap, høyere skatter, flere statlige reguleringer, aktivt arbeid for kvinners rettigheter i næringslivet, påtvungne, juridiske kvoter for inntak av minoriteter til skoler og arbeidsplasser (1. s18), likhetsprinsippet og opprettelsen av et velferdssystem finansiert gjennom skatter, og ikke forsikringer fra bedriftene slik det tidligere hadde vært.

Her tar han utgangspunkt i den britiske økonomen Arthur Cecil Pigous form for velferdssystem der staten er ansvarlig for at alle til enhver tid har nok til å klare seg ved å høyne skattene og gi skattebetaleren følelsen av at man betaler inn til et velferdssystem man får noe igjen for, i stedet for at folk føler at man blir frastjålet privat opptjening (1. S. 13). Flytte deler av aksjekapitalen fra private selskaper til eierskap av offentlige institusjoner som videre kan regulere selskapet gjennom styret. Alt i alt blir Bells definisjon på det postindustrielle samfunnet en dialektisk kombinasjon av liberalistisk kapitalisme og en tilsynelatende friere form for kommunisme. Dette er i seg selv hva Francis Fukuyama hevder i sin tese om ”historiens slutt”, da det ikke lenger vil være noen ideologisk kamp mellom høyre og venstre, verden homogeniseres slik at alle er like over alt og folk slutter å utvikle seg sosiokulturelt, og verden ender opp som et språklig, etnisk, politisk og kulturelt homogent område. USA betegnes her av Fukuyama som det perfekte samfunnet å starte i, da det ikke er levninger etter et adelskap likt det som var i Europa, og dermed ikke forskjellige klasser på samme måte som tilrettelegger for en sikrere grobunn for det postindustrielle samfunnet.(1)

Anti-nasjonalisme (definert som at nasjonalisme er en ideologi som går ut på at innbyggerne i hver nasjon har selvbestemmelse over denne (28) (2. S. 276) står sterkt i den ”postindustrielle planen” om en homogenisert, globalisert verden, og blir kritisert kraftig som et stort hinder for utviklingen, av både Bell og Fukuyama (1)(2). De har derimot ikke sett for seg noen stor nasjonalistisk opposisjon i postindustrielle land, da de hevder at nasjonalfølelsen allerede er borte, og omtrent utdødd i ”postindustrielle land”.

Fri markedsøkonomi argumenterer også Bell for åpen handel på tvers av landegrenser, men er ikke like kritisk mot nasjonalisme i seg selv. Det kan ha noe med å gjøre at Bell skrev denne boken som en logisk forestilling om hva som kunne komme til å skje, mens Fukuyama har mer eller mindre tatt denne fremtidsvisjonen basert på logikk i bruk som en ideologi etter kommunismens fall, tatt de marxistiske levningene han og hans meningsfeller var enige i, puttet dette i et kapitalistisk, liberalistisk samfunn basert på vestlig (kan assosieres med sosialdemokratiet) modell og så videre erklært at ”dette er den endelige politiske løsningen”, og ”nå vil vi ikke lenger ha noe behov for å utvikle oss sosiokulturelt, da alt av kultur blir en stor blanding av dem alle og det politiske systemet er jo fast bestemt for evig tid, uten at særlig hensyn har blitt tatt til folks reaksjoner på dette, kort oppsummert.

Om Fukuyama brukte dette (også) som en logisk forklaring på ”hva som kan skje” i 1991 så bør han tåle kritikk fra alle de åpenbare konfliktene som har kommet ut av dette prosjektet. Mens han samtidig har jobbet aktivt for å få plassert de riktige personene i EU og FN(2), og skriver i sin bok ”End of history and the last man” at ”den siste mannen” har sin plass i EU kommisjonen som vil tilrettelegge den nye verdenen(2. 311) for «det postindustrielle Europa», og at det blir satt et så stort fokus på EU og Europa rett etter Berlinmurens fall at det kan forklare mye av den politiske utviklingen i Europa siden da, på godt og vondt.

”Marx had assumed, in the logic of commodity production, that in the end both bourgeoisie and worker would be reduced to the abstract economic relation in which all other social attributes would be eliminated so that the two would face each other nakedly-as would all society – in their class roles. Two things, however, have gone awry with this prediction. The first has been the persistent strength of what Max Weber called “segregated status groups” – race, ethnic, linguistic, religious – whos loyalties, ties and emotional identification have been more powerful and compelling than class at most times, and whose own division have overridden class lines. In advanced industrial countries such as Belgium or Canada, no less than in tribal societies as Africa or communal societies such as India, the “status groups” have generated conflicts that have torn the society apart more sharply, often than class issues. (1. S. 164)”

Ved å lese teksten over bekrefter det min påstand om at kulturer, etnisiteter, språklige, og religiøse folkegrupper er et ”problem” i fremkomsten av det postindustrielle samfunnet, og utviklingen til det postindustrielle samfunnet kan man se for seg bevisste inngrep fra internasjonale (og overstyrte nasjonale) organer for å få alle forskjeller hos mennesket til å forsvinne. I dette kommende verdensomspennende likhetssamfunnet hvor ”historiens slutt” og «the last man» i ”det postindustrielle samfunnet” også vil si slutten på alle mennesketyper, landegrenser og så videre. Og man kan jo spørre seg selv om hva som er attraktivt med demokratiet, som både Bell og Fukuyama omtrent setter i spissen for sine påskudd til hvorfor ”det postindustrielle samfunnet” og ”historiens slutt” medfører denne endelige, perfekte og ”beste” ideologien for mennesket, når denne ”demokratiske” staten uansett skal styres av en øvrig union:

“…he was content to play out the rest of his life working in that bureaucracy meant to supervise construction of the final home for the last man, the European Commission.” (2. 311)

Suverene stater skal praktisk talt oppheves til fordel for kontinentale og globale unioner. EU kommisjonen er EUs utøvende organ og bestemmer over alle medlemslandene og til dels EØS(23). I 1991 har kanskje den viktigste pådriveren for det postindustrielle samfunnet og nykonservativismen (politisk retning som fremmer ekspansjonen av det postindustrielle samfunnet) Francis Fukuyama; skrevet en bok hvor han også hevder at EU kommisjonen er et av de viktigste internasjonale organer for denne utviklingen og «det siste hjemmet for det siste mennesket»(2. s.311)(23).

Avslutning:

Kritikk:

Etter utgivelsen av boken av Francis Fukuyama  «The End of History and the Last Man» fra 1991 ble kritikken stor fra mange kanter, og Fukuyamas tanker ble blant annet kategorisert som «drømmer fra disneyland» fra den politiske høyresiden i USA(9).

Jacques Derrida kritiserte Francis Fukuyama i sin bok ”Specters of Marx” fra 1993, for å være treg med å få med seg historien og henviste til at Leo Strauss allerede på 1950-tallet beskrev samfunnet i USA som ”realization of communism”.

“And yet Fukuyama still uses a movement toward empirical observations, which he himself grants are imperfect and incomplete, to validate an idea that is purely idealistic and transcendent of any empirical reality or possibility”

Fukuyama har ikke tatt særlig høyde for ekspansjonen og misjoneringen av radikal Islam (særlig i vesten) i sin bok(2) og har mottatt kritikk for dette(9). Det han nevner om radikal Islam i boken er at ”islam ikke er like farlig som Stalinisme eller Fascisme ved at den ikke har de samme imperalistiske trekkene”(2)(14)

I en kronikk i Washington Post fra 2008, skriver han derimot:
“Democracy’s only real competitor in the realm of ideas today is radical Islamism. Indeed, one of the world’s most dangerous nation-states today is Iran, run by extremist Shiite mullahs.”

Han skrev i et essay “History Is Still Going Our Way”, Francis Fukuyama,The Wall Street Journal, October 5, 2001: Erlærer han at tankene hans allikevel ikke fører til en verden uten konflikter og at kulturer blir opposisjonelt ivaretatt av lokalbefolkninger som ikke ville gi fra seg sin kultur like lett som han først trodde: ”does not imply a world free from conflict, nor the disappearance of culture as a distinguishing characteristic of societies.”

Oppsummering:

Avslutningsvis kan vi se at sammenhengen mellom Bells ”Coming of the Post-industrial Society” og hva han definerer som ”det postindustrielle samfunnet” i denne boken har den samme optimistiske forestillingen og ganske nøyaktig samme beskrivelsen av samfunnet sett fra et politisk standpunkt som Francis Fukuyama har i sin beskrivelse av emnet. Hans tese om ”historiens slutt” som i utgangspunktet er en teori, blir en metode for at verden skal globaliseres slik det beskrives av først Bell og så videre Fukuyama på samme tid som Berlinmuren og Sovjet falt og la derfor til rette for denne nye retningen. Han kombinerer tilsynelatende kapitalisme og demokrati med kommunistiske og sosialistiske trekk som motpoler og Hegels dialektikk som metode som leder til ”historiens slutt” ved at det ikke lengre er noen motsigelser etter Sovjet (og Berlinmuren) sitt fall. Videre forklarer og tilrettelegger de til hvordan «det postindustrielle samfunnet» (som i praksis blir sin egen ideologi i sitt forsøk på å sette opp retningslinjer for en ukjent fremtid) vil fungere- og fungerer i praksis. Målet er påståelig et Europa som vil være mye roligere og fredeligere enn hva det var under diktaturer på 1900-tallet(2) og generelt stabilisere seg i «historiens slutt» og mennesket slutter å utvikle seg og ender opp som «the last man». Det er ikke som en historisk endelig slutt, men som et ønsket mål. Universelt ønske eller mål for alle, som oppnås ved at politiske sider forsvinner og dermed etablerer denne ”slutten” for historien i den europeiske politikken og den sosiokulturelle utviklingen hos mennesker. «Historiens slutt» har blitt påstått å allerede ha vært, men som vi kan se på mange ting så er det ikke en stabilisert, eller homogenisert verden på andre måter enn politiske bestemmelser som nå går på tvers av landegrenser og legger til rette for en økende homogenisering (at alle blir like på alle måter) som folk reagerer på, på mange måter. Og hvordan vil livet til «the last man» bli, og hvordan vil prosessen til å få til dette bli med tanke på folkegrupper som kommer til å reagere opposisjonelt på dette underveis?

Det vi må tenke over i forbindelse med denne liberalistiske, optimistiske forestillingen er at hva som definerer ”det postindustrielle samfunnet” er blitt skrevet 50 år før tiden den prøver å beskrive, og at Fukuyamas bok om ”historiens slutt” er skrevet rett etter Sovjet- og Berlinmurens fall: Hvor Fukuyama hadde markert seg fra tidligere ved sitt essay fra 1989 han fikk kraftige reaksjoner på.

Det som kalles ”post-industrielle land” i dag er som regel det som regnes for å være i-land, mens utviklingsland regnes som pre-industrielle land.

I etterkant (fra Fukuyama skrev boken i 1992) kan vi se hvordan globaliseringen har snudd fra å være av liberalistisk, vestlig, demokratisk modell til motsetning; å øke statlig styring i samtlige ”postindustrielle land” der de fleste bygger demokratiet sitt etter sosialdemokratisk modell som igjen er utviklet som et middel for å innføre kommunisme.(8)

Det er færre fødsler i post-industrielle samfunn enn det er i pre-industrielle samfunn. I pre-industrielle samfunn var det mange fødsler og mange dødsfall, i det post-industrielle samfunn er det få fødsler og få dødsfall.(4) Årsaken til dette er mest sannsynlig at det skapes et karrieresamfunn der en høy stilling i (hovedsakelig) salg, service, IT m.fl. eller helt eller delvis offentlig sektor prioriteres i stedet for familieliv og mye lengre tid av livet brukes ofte før folk stifter familie. Grunnet ny teknologi blir å få barn mer et valg enn noe naturlig som kommer automatisk, da man både har prevensjon og abort (vitenskap) som midler for å forhindre uønskede fødsler. På samme måte har man forbedret vitenskap og helsehjelp slik at dødsfall forhindres og befolkningsveksten stagneres grunnet for få fødsler, og er i noen tilfeller synkende (18).

En nødvendighet for det postindustrielle samfunnet slik det blir beskrevet av Bell og Fukuyama som kanskje kan ansees å være mer sannsynlig å gjennomføre i USA enn her i Europa og enda verre i andre deler av verden, er nødvendigheten for å homogenisere og globalisere verden gjennom kapitalistisk liberalisme med demokratisk styresett etter vestlig modell ”to get rid of contradictions”. Det postindustrielle samfunnet er ikke betegnelsen på samfunnet for èn stat, men mange som blir samlet i foreninger som lager fremtidige bestemmelser. Man kunne tro at det ville være like logisk at de forskjellige suverene stater i Europa ville foretrukket å ha nasjonalt selvstyre, men i det postindustrielle samfunnet og etter ”historiens slutt” så vil det kun gjenstå et verdensomspennende, homogenisert, internasjonalistisk samfunn. Selve ideen dette er, da vi er nødt til å se på Francis Fukuyamas tese som en politisk ideologi. Denne politiske ideologien basert på Bells bok og Hegels tidligere filosofier og hans dialektiske metode både Bell og Fukuyama bruker for å skape ”den perfekte ideologi”. Et samfunn basert på vestlig, representativt demokrati, kapitalistisk økonomisk modell. men også med det marxistiske likhetsprinsippet, statlige reguleringer, mektige statlige/kommunale posisjoner og institusjoner. Store sosiale endringer vil skje særlig i den kulturelle, og den økonomiske delen av samfunnet, da kulturelle (som religiøs eller historisk tilhørighet til en kultur) forskjeller er til hinder for denne utviklingen vil kulturell, nasjonal eller etnisk tilhørighet bekjempes, og over en lang nok tidsskala blir vi alle like, alle ulikheter forsvinner. Klasseforskjellene er allerede så godt som borte i det postindustrielle samfunnet, så både kulturelt og etnisk identitet må forhindres og bekjempes av staten som et preventivt middel, hvis ikke vil heller ikke denne verdensomspennende ”homogeniseringen” av folket fullføres, og da vil dette heller ikke bety ”historiens slutt”.

 

 

 

Fotnoter / kildehenvisninger:

1: Daniel Bell: The Coming of the post-industrial society (1973)

2.  Francis Fukuyama: The end of history and the last man. (The Free Press, 1992)

3.  Employment curve

4.  http://en.wikibooks.org/wiki/Introduction_to_Sociology/Demography

5.  http://en.cyclopaedia.net/wiki/Post-industrial-country

6.  Irving Kristol (1972), On the Democratic Idea in America, New York: Harper.

7.  “The last of history?” Essay (published in the international affairs journal The National Interest, 1989)

8.  http://snl.no/sosialdemokrati

9.  http://en.wikipedia.org/wiki/Francis_Fukuyama

10.       http://en.wikipedia.org/wiki/Daniel_Bell

11.       http://snl.no/Daniel_Bell

12.       http://en.wikipedia.org/wiki/Neoconservative

13.       Forword: Daniel Bell: The Coming of the post-industrial society (1976)

14.       Forword: Daniel Bell: The Coming of the post-industrial society (1999)

15.       http://en.wikipedia.org/wiki/Third_sector

16.       http://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Wilhelm_Friedrich_Hegel

17.       http://www.merriam-webster.com/dictionary/neoconservative

18.       http://en.wikibooks.org/wiki/Introduction_to_Sociology/Demography

19.       http://www.booksie.com/non-fiction/article/culture38/the-post-industrial-society

20.       Fukuyama, F. (February 19, 2006). After NeoconservatismNew York Times Magazine. Retrieved 1 December 2008.

21.       Irving Kristol (1972), On the Democratic Idea in America, New York: Harper.

22.       Lind, Michael (7 April 2003). “The weird men behind George W. Bush’s war”New Statesman (London).

23.       http://no.wikipedia.org/wiki/Europakommisjonen

24.       (“The End of History,” The National Interest, Summer 1989, p. 4).

25.       Irving Kristol (1972), On the Democratic Idea in America, New York: Harper.

26.       http://no.wikipedia.org/wiki/Folkemord

27.

28.       http://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalisme

29. They Can Only Go So Far, Francis Fukuyama, The Washington Post, August 24, 2008

30. http://en.wikipedia.org/wiki/Unabomber

31. Beck: «The Cosmopolitan Perspective».

32.»Some call it Marxism I call it Judaism.» (The American Bulletin, Rabbi S. Wise, May 5, 1935). «The Communist soul is the soul of Judaism. Hence it follows that, just as in the Russian revolution the triumph of Communism was the triumph of Judaism, so also in the triumph of fascism will triumph Judaism.» (A Program for the Jews and Humanity, Rabbi Harry Waton, p. 143-144)