Det var en gang en julaften – En krimnovelle av Bjørn Funder Halldal

Posted on november 10, 2014

3


Det var en gang en julaften

skrevet av
Bjørn Funder Halldal

 

Juletre2004

Under treet lå det mange fargerike gaver, og på treet strålte lysene fra pynten ut som gleden fra øynene til de tre barna i familien.
Det var ingen syvsovere som måtte vekkes denne morgenen. Barna våknet opp mens det fortsatt var bekkmørkt der ute. De skyndte seg bort til soveromsvinduene sine for å se på snøen som nylig hadde lagt seg på bakken og hvordan det fortsatte å dale ned. Det var ikke for kaldt, og ikke for varmt så senere denne dagen kom de til å lage den største snømannen barna noen gang hadde laget.

Etter å ha beundret vinterlandskapet der ute så stormet de ned trappen som om det var førstemann ned for å beundre alle pakkene som lå under det pyntede treet, og som de skulle få lov til å åpne etter julemiddagen. Og etter at de var ferdige med å åpne gavene fra hverandre ville den største spenningen, og selve høydepunktet begynne, og det var selvsagt om det var noen snille barn der – om julenissen ville komme.

 

 

En varm atmosfære fylte hele huset, familieidyllen var på topp. Mor og far stod i med alle sine gjøremål og ingen i denne lykkelige familien hadde noen bekymringer tilknyttet hverken dagen før eller dagen etter. De konsentrerte seg om å få stelt i stand alt de skulle, få gitt bort de siste gavene, og kose seg masse innimellom i denne jule-idyllen mens barna lekte, spiste og koste seg. Så bekymringsfrie ethvert barn i hele denne verden burde være bestandig.

Men det var èn i denne familien som ikke var sjelelig til stede. Han var der, men han var der ikke. Stadige bortkomne blikk ut av vinduer på alt eller ingenting. Stadig rot med pyntingen som begynte å irritere kona hans mer og mer ut over tilbredelsene for kvelden. Mannen hennes virket for henne som oppslukt av en tanke, eller flere tanker, og hun skulle så ønske at hun kunne lese dem, for hun kunne ikke ignorere dem. Det ble stadig rot med de fleste gjøremål som sanking av ved, kakebaking, julepynting, samtaler med både barna og kona og plutselige forsvinninger hvor de fant ham til stadighet skuende utover vinterlandskapet og låse seg selv inne i egne tanker i dette desorienterte sinnet hans. Lange stunder alene på loftet hvor han bare stod å så ut av vinduet mens han tenkte og tenkte – tenkte på alt eller ingenting.

Han sa ingenting. Men en kvinne merker slikt. Når noe er galt. Kona hans begynte å bli nysgjerrig på hvorfor mannen hennes oppførte seg så merkelig.

 

 

Mens hele familien satt og så en julefilm foran tv-en stirret han ut. Forbi familien, forbi tv-en ut på veien som gikk mot huset, og for hver bil som kjørte forbi spratt han opp av stolen sin som om en alarm hadde gått av i hodet hans. Barna var oppslukte av filmen som gikk på tv-en men kona hans lot merke til denne paranoiaen hans, tenkte og tenkte for seg selv hva det kunne være han var sånn på vakt for, og ble enda mer bekymret for hva som foregikk oppi hodet hans enn før. Men kanskje det ikke var ham det var noe galt med.

Det ene førte til det andre, og nå var det ikke bare mannen i huset som skjulte sine følelser denne julaftenen. Å se sin mann være så pint, ikke vite hva det er og ikke kunne hjelpe til fikk tårene hennes til å renne som en elv nedover landskapet av hennes ansikt, men bak en godt låst baderoms dør.
Hun var bekymret, hun var redd, hun var skuffet over at mannen hennes ikke kunne snakke til henne og hun klarte ikke lenger å føle den varme, gode jule-atmosfæren som hadde gjort henne så lykkelig hittil denne dagen.

Nå var det bare barna som hygget seg i julestemningen som ble mer og mer en illusjon fra foreldrene sin side. Uavhengig av hva som plaget den ene eller den andre gjorde de fortsatt sitt absolutt beste for å skape en drømmelignende verden for sine barn der det ikke fantes problemer. Særlig faren deres var påpasselig med det, og det var også det som var grunnen til at han gjemte seg på loftet for å kjøre hodet sitt med tanker ingen kunne lese.
Den gleden mor og far satt igjen med var å se sine høyt elskede barn glede seg så mye, og jo lenger ut på kvelden det ble jo høyere ble gleden og forventningene til når det skulle banke på døren. For da skulle selveste julenissen komme!

Tre lykkelige, lekne barn fylte dette huset med høylytt latter og en varm atmosfære. Men noe veldig kaldt hadde fylt både blikk og hjerter på de innerst inne så kjærlige foreldrene som ikke snakket med hverandre oftere enn en kort samtale i timen denne dagen. Kona måtte til slutt bryte denne iskalde isen og spørre mannen sin om det var noe galt. Bekymret for om det hadde noe med hennes julebord-fest med jobben to uker tidligere å gjøre følte hun en trang til å spørre om det var hun som hadde gjort noe galt.
Mannen hennes unngikk spørsmålet tvert ved å spørre om det var skrevet riktige navn på riktige pakker og om nissekostymet var i orden. Hun svarte at de bare hadde julenisse-maske og stråsekk men at mannen kunne bruke røde tepper eller klær hvis han trengte noe mer. Mannen svarte at det sikkert klarte seg med masken og noen klær barna ikke hadde sett ham med før.
Han beroliget henne til slutt ved å si at «alt er ok» og at hun ikke trengte å bekymre seg. Da så han ut på bilen som stod parkert ute på gårdsplassen. Han tenkte først på noe helt annet, men så tenkte han på at det eneste stedet man sier at «alt er ok» hvor det ikke er en løgn, er i militæret, hvor han hadde hatt en lengre karriere som offiser og det hele. Men mange år i krigsområder lager arr både på kropp og på sjel. Kona hans gjennomskuet løgnen hans med en gang, men et svar på en løgn med en ny løgn er at man godtar den første løgnen slik hun gjorde. Så hun løy og sa at hun trodde på ham fordi han løy og sa at alt var i orden.

 

 

Tre netter på tre uker hadde han bråvåknet midt på natten, klissvåt av svette og sagt ting som at «de kom til å komme og ta ham», «de kom til å komme å ta oss – hele familien», at de aldri kom til å glemme hva han hadde gjort og det merkeligste av alle disse rare drømmene var da han sa at det var han som var monsteret. Selv sa han i ettertid at han ikke husket noe som helst av hverken drømmene eller at han hadde våknet eller sagt merkelige ting. Drømmer kan være ren fantasi så kona hans tenkte ikke noe spesielt mer over marerittene bortsett fra at det kunne være minner fra kriger eller annet hverdagslig stress som skapte noen utbrudd i form av mareritt. Hun så ikke på et par mareritt som noe skummelt. Faktisk tenkte hun ikke over dem i det hele tatt denne kvelden. Det som plaget henne mest, bortsett fra at hun ikke kunne være sikker, var at hun hadde på følelsen av at dette hadde noe å gjøre med en ung student å gjøre. Mannen hennes hadde hatt mye kontakt med henne i det siste, men selv om kona hans hadde lest gjennom alt av tekstmeldinger hun kunne og e-post så var det ingenting som tydet på at de hadde et seksuelt forhold. Det som kom frem av det hun fant der omhandlet bare møtetider og steder, hjemmelekser, pensumlister og diverse punkter til hva som var nyttig til eksamen og lignende. Men tekstmeldinger og e-post kan slettes. Han kunne ha sendt meldinger fra et nummer hun ikke visste om eller advart den unge studinen om at kona hans kunne lese meldingene. Alt i alt så irriterte dette forholdet deres henne noe grenseløst uavhengig om det var seksuelt eller ikke. Det hadde kanskje vært annerledes om de to hadde møttes, men slik det var nå var denne studinen bare et rivaliserende, seksuelt objekt hun ikke hadde annet ansikt på enn et forførende ansikt ovenfor hennes ektemann. Et ansikt skapt i konas fantasi.

 

 

Plutselig ropte en av barna mamma og pappa om hverandre ute på gårdsplassen der bilen stod parkert. Faren kom stormende ut da moren stod opptatt med julebaksten. Snøen under bilen var rød, og det så ut til å dryppe enda mere blod fra hjulene og fra under bilen. Faren svarte raskt at han hadde klart å kjøre på en hund, ba sønnen skyndte seg inn og ikke fortelle noen om hva han hadde sett og sa at da ville hundeeieren få satt ham i fengsel for å ha kjørt på hunden hans, selv om det hele var en ulykke. Når sønnen hans var borte skyndte han seg frem med høytrykkspyler, spade og snø måke og fikk fjernet alle blodsporene fra gårdsplassen på bekostning av at den nå hadde blitt glatt som en skøytebane etter spylingen av bilen.

Kona hans satt i mellomtiden der inne på kjøkkenet med en kopp varm gløgg og lot merke til at mannen var ute. Hun fikk ikke med seg hva han gjorde, bare at det var noe mystisk hun vanligvis ville undersøkt nærmere. Men alle tankene, hennes egen dårlige samvittighet, fortvilende over hva hun hadde gjort. Alt hun hadde gjort. Alle spørsmålene rundt hva mannen hennes hadde gjort. Nervene. Angsten. Paranoiaen. De fikk henne til å sitte like stivfrossen som snømannen på andre siden av ruten og det kjentes ut som om tarmene hennes krøllet seg sammen som slanger i en alt for liten eske, og akkurat da hun holdt på å kaste opp husket hun noe!
Kanskje hun har funnet svar hun aldri vil få bekreftet som sant eller usant. I løpet av det siste halve året hadde han, faren til hennes barn, vært sammen med to nye venner han hadde sagt at han hadde møtt tilfeldigvis på en pub. De hadde faste møter annenhver lørdag og hver onsdag. Hva i all verden var det for noe? snakket han sant? Om hvor han var og hvem han var med? Ofte tok han ikke telefonen på en hel natt, til langt ut på dagen neste dag og hjemme lå kona uten et sekund søvn, og med en angst som ikke kunne kureres med noe annet enn mannens stemme. Det kunne godt vært motsatt. Det hadde det også vært. Hennes sidesprang hadde hun aldri innrømmet. Ikke en gang hintet til dem. Men et enkelt sidesprang hvor det ikke er noe mer kontakt i ettertid var for henne ikke utroskap, men hennes måte å føle seg levende på. Hva slags dobbeltliv var det mannen hennes levde? Hvis det var noe i det hele tatt. Hun kunne jo ikke være sikker på noen ting. Men han nevnte en gang at de spilte poker sammen, han og de to vennene hans. Det burde da i så fall ha vært flere med. Kanskje de har lurt ham med på et av de ulovlige kasinoene, og lurt ham enda mer der inne hvor han kanskje hadde pådratt seg en enorm spillegjeld og han var redd for at noen skulle komme hjem til ham for å kreve inn pengene. Kanskje han hadde blitt involvert i en kriminell liga av noe slag. Alt for mange spørsmål, alt for få svar, alt for mange bekymringer og spørsmål hun aldri ville få svar på uansett, fra mannen hun elsket, og elsker den dag i dag.

 

 

Julekvelden gikk. Julematen og masse julegodteri ble spist. Gavene de hadde fått fra venner, familie, bekjente og hverandre fikk de åpne opp først. Så skulle de vente på nissen mens de så en gammel juleklassiker på TV’en.
Mens barna satt som klistret til TV’skjermen listet faren seg forsiktig ut for å gå ut i skjulet på andre siden av gårdsplassen for å kle seg ut som julenissen.
Der inne sa moren til barna sine at han hadde gått opp på loftet igjen så de ikke skulle skjønne at det var ham.
Moren gikk ut på kjøkkenet for å hente seg en ny kopp med varm gløgg. Hun hørte plutselig mannen hennes rope au fra utsiden. Hun stoppet opp og lukket opp vinduet mot gårdsplassen. Hun ropte ut. Han svarte tilbake at han bare hadde sklidd på den glatte isen. Hun lokket fort igjen før barna lot merke til noe, satte seg inn i stuen igjen og fortsatte å se på TV, så synes hun at hun hørte ham rope au enda en gang, og et dunk. Hun tenkte at han hadde sklidd igjen og at det var døren til skjulet som dunket igjen og håpet på at han kunne være litt mindre klønete utover kvelden før alle barna kom til å skjønne at det var faren deres som var nissen. Men det skulle jo uansett litt til, og det ville uansett bare blitt spekulasjoner og ingen klare svar.
Han ble borte i en halvtime etter at han gikk ut for å skifte. Lenge nok til at kona hans hadde blitt både irritert og urolig. Men så banket det på døren og en mørk mannsstemme spurte høyt om det var noen snille barn der. Alle barna jublet og store smil kom rundt munnen på dem alle og øyne med store forhåpninger og glede. Kona smilte i god tro om at hun nå ville se mannen hun elsket gjøre sin entré i julenisse-kostyme. Men det var ingen julenisse med en sekk med gaver på andre siden av døren. Det var tre, men bare èn med julenisse maske. Det var  ingen gaver, ingen sekk og hvem som var bak julenissemasken kunne umulig være mannen hennes, faren deres – for blikket som kom ut av de smale hullene i masken så ut til å komme fra djevelen selv.
Julenissen hadde kun på seg maske og mørke klær hverken hun eller barna hadde sett før. På hver sin side av mannen med julenissemasken stod to andre menn ikledd finlandshetter, alle hadde på seg gummihansker, de eneste sekkene de hadde med seg var plastposer til å dra over hodene til folk for å kvele dem, og de skjønte alle sammen fort at dette ikke var et hyggelig besøk å få på julaften. Barnas glede var over. Konas verste mareritt hadde blitt til virkelighet. De ropte etter faren så mange ganger og så høyt de bare kunne uten noe svar tilbake før de tre, fremmede mennene stormet inn gjennom døren, slo moren ned i bakken og teipet barna foran munnen og fast i stoler. De ødela all julepynt, kastet julebaksten og maten rundt det hele. De gikk systematisk rundt og ødela alt som kunne minne om jul mens de ellers ikke sa et eneste ord bortsett fra at de av og til hvisket lavt til hverandre. Så lavt at de andre ikke kunne høre hva de sa. Når alt var knust og kastet rundt omkring i hele huset. Alt fra lysestaker til pepperkaker, så dro mannen med julenissemasken frem en stor bensinkanne og helte den over juletreet før han gikk ut, hentet to nye og helte bensinen ut over hele første etasje. En siste bensinkanne sparte han til å helle over de tre, skrikende barna og en halvt svimeslått mor.
I det han tente fyrstikken som kom til å lande ved deres føtter og sette fyr på det hele, så han hvordan barnas øyne gikk fra å være lysende solstråler slik de hadde vært, til nå å bli fortært av mørke…

images (9)