Norrøn og keltisk kultur: Kristningen av Irland og Norge.

Posted on desember 17, 2015

2



Eksamensbesvarelse 27.11.2015
MAS1510
Høst 2015

Innføring i norrøn og keltisk kultur.

Det humanistiske fakultet.

Institutt for lingvistiske og nordiske studier



Oppgave: 1. Redegjør komparativt for kristningen av Irland og Norge på grunnlag av de litterære kildene og ta hensikt til følgende aspekt: Når skjedde det? Hvordan skjedde det? Hvilke konsekvenser hadde kristningen politisk og litterært?

celtic-cross.jpg9095.jpg

 

Forord: Kildehenvisningene og litteraturlisten i denne oppgaven er basert på SSA Styleguide (arkeologisk standard for kildehenvisninger) da jeg fikk e-post om at det var greit å levere det slik ved innlevering av kvalifiseringsoppgaven.

For ny utgivelse på nett: Bilder og forklaringene for hva bildene viser var ikke med i den opprinnelige oppgaven. Det er kun lagt til for å gjøre en slik oppgave mer, først og fremst; forståelig, men også spennende og interessant for allmennheten.

Kristningen av Irland:

52439614.jpg
Bildet er fra St .Patricks day, festdagen for misjonæren, St. Patrick som blir beskrevet senere i oppgaven – Fra moderne tids Irland.

Når skjedde det?

Vi vet ikke nøyaktig når den kristne misjoneringen av Irland begynte, men mest sannsynlig ankom kristne misjonærer til Irland rundt 300-400 tallet e.v.t. (mest sannsynlig først fra gallia). Den første eksakte datoen der det er skrevet om kristen misjonering i Irland er fra Krøniken av den anti-palagiske, Prosper Tiro, 431 e.v.t. Hvor han skriver om utsendelsen av Palladius, en mulig diakon på Auxerre (O’ Corráin, 2000:8).

 

Hvordan skjedde det?

Kristningen av Irland skjedde gjennom misjonering fra hovedsakelig Gallia først, og så England (Brittania) som hadde ligget under det (fra slutten av 300-tallet) kristne Romerriket. Påfølgende tokter fra irer og andre «barbarer» hovedsakelig f.o.m. 367, da en forening av hedenske irer, saxere og piktere angrep det romerske Brittania, som videre førte til en romersk kollaps på begynnelsen av 400-tallet og videre førte til at det ble opprettet irske kolonier/bosetninger i Britannia (England) (Ó Corráin, 2000:5-6). Disse koloniene og bosetningene har mest sannsynlig tatt til seg de kristne elementene og tatt til seg kristendom gjennom påfølgende impulser som mest sannsynlig lå i den britiske kulturen fra før, gjennom tidligere kristen-romersk innflytelse. Dette spredte seg mest sannsynlig videre over til den irske øya med galliske- og mange andre, viktige britiske misjonærer (som St. Patrick som ble tatt til fange som slave av irer) i den påfølgende perioden.

St Patrick Shamrock Image.jpgBilde av St. Patrick. Ukjent opprinnelse.

Men til tross for en begynnende gallisk misjonering til Irland skal Irland hovedsakelig ha blitt kristnet av britiske misjonærer, hvor St. Patrick er den mest berømte av dem alle (Ó Corráin, 2000:9). Men de mange klosterne som St. Patrick har skrevet mye om, skal ha kommet fra den britiske kirken fra denne perioden, da de verken påpeker St. Patrick eller hans disipler som grunnleggerne av disse (Ó Corráin, 2000:10). Dette kan også indikere en sterk tilknytning fra den britiske kirken fra denne perioden hvor hans karriere ut ifra skrifter kan dateres til siste halvdel av 400-tallet (Encyclopædia Brittanica 2015:Saint Patrick). To av St. Patricks skrifter er dominicati rhetorici som skal ha holdt St. Patrick lavt ansett på et tidspunkt, som han selv skriver i hans potensielt viktigste verk, Confession, som kan ha beigestret de lærde, overklassen og det lesekyndige presteskapet som var godt etablert i de kristne områdene i dette tidsrommet (Ó Corráin, 2000:9). Mange andre kjente misjonærer til Irland var Sachellus, Cetiacus, Iarnascus, Camelacus, Auxilius og Iserninus (Ó Corráin, 2000:9). Så Irland ble dermed mest sannsynlig kristnet gjennom verbal misjonering fra henholdsvis Gallia og England, og enkelte bruk av latinske skrifter.

Historisk kommer St. Patrick frem som den mest fremtredende misjonæren av disse (Encyclopædia Brittanica, 2015:St. Patrick) men Donnchadh Ó Corráin (2000) mener at han tiltrekker seg for mye av oppmerksomheten fra de andre misjonærene på samme tid. Allikevel må man anse St. Patrick som en av de første og viktigste kristne misjonærene som kom til Irland fra England. Han kom til Irland ved å bli tatt til fange som slave av irer i England til å bli en viktig kristen misjonær i irsk historie. Dette brakte Irland mer fullkomment inn i den romerske verdenen, og brakte dermed med seg en sterk påvirkning på det litterære systemet i Irland da latin ble introdusert for dem i landet (O’ Corrain, 2000:8).

Gallarus_Oratory_Rainbow_20070916 (1)
Irlands første kirke.

Overgangen til kristendom i hele Irland skal ha vært en langsom prosess, til tross fra utsagn av Prospers bemerkninger om at pave Celestine ordinerte en biskop til Irland og holdt den «romerske øya», Brittania, ortodoks mens han gjorde den «barbariske øya, Irland» kristen (O’ Corrain, 2000:8-9).

 

Kristningen av Norge:

Arbo-Olav_den_helliges_fall_i_slaget_på_Stiklestad.jpg
Bilde av Slaget på Stiklestad.

Når skjedde det?

I Norge kom de første kristne impulsene til regionen gjennom Harald Hårfagre i følge Håkon den Godes saga, skrevet av Snorre Sturlason ca. 1220 e.v.t., men en politisk- og juridisk innføring av kristendommen skjedde ikke før på Håkon den Godes tid – på midten av 900-tallet (Sturlason, 1979:88-89), (Halldal, 2014).

Det danske overherredømmet på 900-tallet, hvor den danske, kristne kongen Harald Blåtann var konge over mange andre lokale småkonger påvirket kristningen av Norge i forskjellige grader. Mens han fikk kristen støtte av de lokale småkongene i sør-Norge (spesielt Viken) så ble han også akseptert av hedenske småkonger som Håkon Sigurdsson Ladejarl (Sawyer, Birgit & Sawyer et.al, 1993:102).

Dynna-steinen:
Dynna steinen som er datert til 1040 e.v.t. er en runestein på Hadeland som ut ifra fortolkninger forsøker å «bygge bro» mellom de tidligere hedenske skikkene til de nye, kristne skikkene. Runeinskripsjonen på steinen er fortolket slik: «
Gunvor Trydriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste møy på Hadeland» (Steinsland, 2014:150-151).

Bildene på steinen er fortolket til å vise «Herrens Åpenbaring» som beskrives som Epifani-festen som skal ha vært «kirkens feiring av Jesu åpenbaring for hedningene» og som ble lagt til 6. januar, eller 13. dagen som ble regnet av mange som julens siste dag. Steinens billedlige inskripsjoner er fortolket fra gammeltestamentets skrifter som Matteusevangeliet og Lukasevangeliet (Steinsland, 2014:154-155).

Dynna_stone,_Hadeland_Folkemuseum,_2008-06-01
Bilde av Dynna Steinen.

Hvordan skjedde det?
Kristendommen ble innført i Norden av kongemakten hvor det gikk fra en tidligere krigerkult som Tor- og Odinkulten med en samfunnsform som var definert av en sosial elite basert på høvdinger med kontakter og allianser i en «oversjøisk, felles nord-germansk kultur», og skal ha vært en marskulin, aggressiv kultur hvor ære stod sentralt i samfunnet. Dette utviklet seg til at Kristendommen ble innført i Norden av den senere, kristnede kongemakten hvor det nye gudsbildet først og fremst blir fremstilt som en herskerguddom, og det var først sist på 1100-tallet og 1200-tallet at «mildere» sider ved guddommen ble introdusert (Steinsland, 2014:149-150). I Norge var det riktignok «kristne» konger som ofte hadde fått de kristne impulsene sine fra reiser til sentral-Europa, England og Irland (egenkunnskap) som f.eks. Harald Hardråde (Store Norske Leksikon: Harald Hardråde).

 

Sunniva-legenden, fra Irland til Norge:

StSunnivaOtteroeyKyrkje.jpg
Bilde av St. Sunniva.

I Sunniva legenden fortelles det om den irske prinsessen Sunniva, hvor makten i Irland blir truet av vikinger som også forsøker å gifte seg inn i den kongelige familien hennes. Sunniva føler seg antakelig truet og seiler ut som eremitt, omtrent uten noen form for materielt utstyr, kun med et lite følge av felles kristne, hvor de i følge sagaen lar det være opp til Gud hvor de bæres hen. De havner til slutt på den norske øya Selja, hvor de igjen blir møtt med motstand fra en hedensk lokalbefolkning i nærheten. Det hele ender med at Sunniva dør, men blir funnet og blir gjort til et helgensymbol av den nye, kristne kongen Olav Tryggvason. Under det som skal ha vært bostedsområdet til det eremittiske følget til Sunniva, som var heller (huler) hvor det senere ble dannet helligdommer, ble disse helligdommene senere gjort om til en kirke til ære for Sunniva av den nye, kristne kongen Olav Tryggvason (Mundal, 1995:193-200).

Sunniva legenden kan også komparativt settes inn i irsk kontekst, da hun var en irsk, kristen prinsesse på 900-tallet (Store Norske Leksikon; Sta Sunniva), i et område som hadde vært kristent i mange hundre år da området begynte å bli invadert av hedenske vikinger fra 795 e.v.t. hvor Irland skal ha blitt fullstendig invadert (Cronin, 2001:7) og utover de påfølgende to århundrer, slik at hun måtte flykte. Dette kan sees litt ironisk på, da det hele ente med at hun ble et helgensymbol for kristendommen i det som akkurat hadde vært et hedensk Norge da hun ankom landet midt i et maktskifte som påvirket religiøsiteten i landet (Sunniva legenden),(Mundal, 1995:197).

Hun fikk en betydelig posisjon som helgensymbol etter dette:
«I 1170 vart skrinet med de heilage levningene av Sunniva flyttet fra Selja til Kristkyrkja i Bergen som då var etablert som bispesete. Sunniva vert framstilt med ei steinblokk i hendene. Festdag er 8. juli, translasjon, 7. september» (Mundal, 1995:193).

Håkon den godes saga:
«I Håkon den godes saga berettes det mye om opposisjon mot innføring av kristendommen på midten av 900 tallet: Et eksempel fra sagaen som er nevneverdig er da det virker som Håkon forsøker å kristne Norge ved å komme med lovforslag som svekker hedendommen og styrker kristendommmen til det fortsatt nokså hedenske folket i Frostatinget. Dette endte med at han ble møtt med motmæle og folk sa at de ville støtte en annen, ny konge om han ville forsøke å frata dem troen sin ved bruk av makt. Til tross for at Håkon den gode er et eksempel på en periode i Norges vikingtid-historie hvor det er meget godt samspill mellom kongen og folket så kan det ha vært nærme en borgerkrig da representanter fra Frostatinget litt senere drepte tre prester, brant ned noen kirker og fikk Håkon til å spise hestelever og være med på andre hedenske aktiviteter som et potensielt forsøk på å ødelegge for kristendommens fremvekst i Norge. Dette gjorde de mest sannsynlig som respons på hans lovforslag som ville hindre folk i å praktisere hedensk tro, samt å fremme kristendommen i Norge, noe som skapte en upopulær respons fra mange. Håkon var i følge sagaen hevngjerrig etter denne epiosden, men denne konflikten ble derimot avbrutt av at Eirikssønnene seilte opp fra Danmark» (Halldal, 2014).

Haakon-the-Good.jpgBildet over representerer det hedenske Frostatingets opposisjon mot Håkon den Godes forsøk på å innføre kristne lover i Norge på midten av 900 tallet og forby de hedenske skikkene. Dette fikk voldsomme konsekvenser.

De begynte deretter å angripe deler av kongerriket hvor Håkon den gode til slutt tapte, men skal på sitt dødsleie ha sagt at han ønsket at Eirikssønnene – som også var kristne – skulle overta tronen i Norge (Sturlason 1979:101) (Halldal 2014). Noe som kan ha ført til en fortsettelse av innføringen av kristendommen, og sterkere forbindelser til andre kongedømmer i Europa og allianser med en ny politisk kultur i fremvekst gjennom det påfølgende monarkiet.

Eirikssønnene var forent med den kristne kongen Harald Blåtann, og etter Håkon den godes død (ca. 960 e.v.t.) ble Norge sterkere forent under den kristne, danske kongen Harald Blåtann som igjen hadde større og sterkere forbindelser til resten av Europa.
Men på den andre siden var Håkon den gode den første kristne kongen som gradvis innførte religiøse, juridiske og politiske kristne elementer i Norge på midten av 900-tallet (som opprettelsen av Gulatinget og Frostatinget og lover rundt disse), muligens var også deler av Norge (spesielt sør-Norge) mer kristnet enn Danmark (som bringte kristendommen videre til Norge under Blåtann senere) på samme tid (Sawyer, Birgit & Sawyer et.al, 1993:102).

 

Litterært:

ogham.gif
Ogham-alfabetet.


De første ogham inskripsjonene kan dateres til 400-tallet og er det eldste skriftspråket i Irland og er tydelig påvirket av det latinske alfabetet, hvor det er funnet flest av dem i sør-Irland som hadde kontakt med Romerriket (Ó Corráin, 2000:5-8). I likhet med runesystemet ble også ogham systemet brukt med små, latinske variabler ut ifra regionale forskjeller da dette skriftspråket ble skrevet ned av munker i forskjellige, konsentrerte områder (Seminar v/UiO 12.10.2015).

Runesystemet, som skal ha oppstått omtrentlig samtidig med kristendommens oppstandelse (rundt år 100), skal også være tilknyttet det latinske alfabetet, i likhet med ogham som «klart og tydelig baserer seg på det latinske alfabetet» (Ó Corráin, 2000:8).

310px-Runic_letters_elder_futhark.svg.png
Runealfabetet (Futhark).

Runesystemet ble gradvis transformert fra den eldre-, til den yngre futharken som inneholdt færre symboler, men der samme symbol kunne representere flere lyder. Runer ble derimot kun brukt i enkle sammenhenger frem til slutten av vikingtid/middelalder hvor runer også ble brukt til kristne formål (slik som på Dynna-steinen) mens litterære kilder som bøker ble nedskrevet på regionalt varierende latin (Steinsland, 2014:150) (Seminar v/UiO, 12.10.2015.). Dette kan ha påvirket skriftspråket i stor grad gramatisk, og omformet hele språket fra de tidligere enkle skriftformene som ogham og runeinnskrifter til å bli et mer universielt skriftspråk som kunne brukes til mye mer enn de enkle formål de ofte hadde blitt brukt til tidligere.
Man har også funnet steiner der det har blitt skrevet med både ogham og runer (som f.eks på Isle of Man). Dette kan være en indikasjon på utveksling og forsøk på sammenslutning av skriftspråk mellom Norge og Irland før det latinske alfabetet ble tatt ordentlig i bruk.


Gamle, nordiske, kristne forfattere er kjent for deres objektive stilart uten subjektive eller fordømmende skrivemetoder ovenfor den norrøne troen. Den islandske presten Are Frodes kristne tilhørighet kommer til syne gjennom hans positive holdning til kristendommen, ikke gjennom en negativ holdning mot den tidligere hedendommen. (Mundal, 2011:114). På den andre side nevnes det at hovedskriftene om den før-kristne religionen ble skrevet av kristne forfattere som f.eks. Adam av Bremen og Saxo Grammaticus som hadde fordomsfulle holdninger ovenfor den hedenske troen hvor det ble beskrevet at hedningene bedrev «obskøne og inhumane» ritualer (Sawyer, Birgit & Sawyer et.al, 1993:104).
Dette var riktignok på et tidligere tidspunkt enn den førstnevnte forfatteren, noe som kan påvise at større innsikt i hverandres tro førte til større forståelse og mindre fordommer ovenfor hverandre innefor de litterære kildene. Riktignok hadde de kristne på daværende tidspunkt en stor fordel da de hedenske kun hadde et enkelt skriftspråk (ogham og runer) som mest sannsynlig ikke mange kunne skrive eller lese heller. Hva hedningene mente om kristendommen etterhvert som de ble bedre kjent med hverandre, blir derfor vanskeligere å finne ut av gjennom litterære kilder enn fra det motsatte, kristne synspunktet.

12122644_10153700548224413_5282981580498005104_n.jpg

Hvilke konsekvenser hadde kristningen politisk- og litterært?

Et av de kanskje viktigste utgangspunktene for en pågående kristning var helgensymbolene som eksempelvis Sunniva hadde en stor betydning politisk for en pågående innføring av kristendommen i Norge. Det ble reist en kirke til ære for henne, og videre ble levningene hennes videreført til den nye katedralen i Bergen, den 7. september 1170 (O´Hara, 2009:106).
Irland lå utenfor det Romerske keiserriket men ble fort sterkt påvirket av det, dette skal ha vært uungåelig og ble bemerkelsesverdig da den romerske makten i Britannia på 300- og spesielt på 400-tallet da det Romerske keiserriket brøt sammen og irske bosetninger begynte å ta plass i England ( Ó Corráin, 2000:5-6). Viktig for Irland politisk i kombinasjon med det litterære; var at de mange tekstene, spesielt lover, ble skrevet på latin (Ó Corráin, 2000:10). Et utdrag fra boken
Prehistoric and Early Christian Ireland som siterer et gammelt irsk juridisk dikt (Ó Corráin, 2000:13) viser tydelig hvor viktig kirken var som en utøvende lovgivende makt:

«The law of the church is as a sea compared with streams, the law of the church is most wonderful law… It is known that fénechas (inherited native law) is vain in comparison with the words of God…»

Gjennom årevis av organisering av kirke-styret, kom den avgjørende, politiske organiseringen av kirken gjennom den Gregorianske kirke-bevegelsen som beveget seg over hele Europa fra midten av 1000-tallet, og hadde sterke tilknytninger til pavens administrasjon (papal curia), hvor det Norske bispesetet videre omfattet Island, Orkenøyene, Færøyene og Grønland (Nedkvitne, 2004:36-37). Dette kan påvise hvor stor makt over store områder pavens bispedømmer fikk, forholdsvis raskt etter kristendommens innføring i de forskjellige regionene.

I Norge møtte biskoppen og sogneprestene normalt sett i de årlige, lovgivende tingene, hvor bondesamfunnet og kongen var til stede, men på slutten av 1000-tallet utvidet bispedømmene seg til å bli spesialiserte, lovgivende forsamlinger som varte i 3 dager innenfor katedralene (Nedkvitne, 2004:38).
Dette påviser en rask utvikling underlagt pavedømmet etter den offisielle innføringen av kristendommen i Norge, man som regel regner for å være i 1030 (slaget på stiklestad) (Steinsland, 2014:150).

I den første perioden av kristendommen i Norge gikk kommunikasjonen antageligvis kun verbalt, men i løpet av 1200-tallet og ut over 1300-tallet ble skrevne dokumenter veldig viktige. Lover, dommer, ordre, brev-kommunikasjon mellom biskopper, kvitteringer for innbetalte skatter, etter hvert giftemål m.fl. ble vanlig i skreven form; og bruk av skrivekunst for å skape et juridisk samsvar i den nå internasjonale, reformerte kirken ble viktig for å sikre kirkens juridiske rettigheter og posisjon i landene (Nedkvitne, 2004: 38-44).

Med økende kristen, politisk innflytelse vokste også dagligdagse skikker i takt med dette. En av de viktigste av disse skikkene kan være begravelsesritualene: De kristne begravelsesritualene må bli forstått som et stort brudd fra de gamle, hedenske skikkene som ikke bare æret de døde, men som også beviste rikdommen og statusen til de avdødes familie (Sawyer, Birgit & Sawyer et.al, 1993:13).

Gjennom middelalderens Skandinaviske samlinger av lover som har blitt bevart er det skrevet om provinsielle lover og kirkens utøvende lovgivende makt, og de senere generelle lovene for jordbruks-samfunn i Norge (Sawyer, Birgit & Sawyer et.al, 1993:13). De norske lands-lovene og landsbylovene ble innført i 1270 av Magnus Håkonsen som videre tjente tilnavnet «Lagabøte» (Sawyer, Birgit & Sawyer et.al, 1993:17) Disse er riktignok senere enn den første innføringen av en politisk- og juridisk innføring av kristendom gjennom Håkon den gode med lagtinget og frostatinget, men påviser en utvikling og hvordan denne foregikk i etter-kristen tid i Norge.

Etter mange hundre år med politiske konflikter, assimilering og mer og mer gradvis innføring av kristendommen i både Irland (fra slutten av 300-tallet) og Norge (fra midten av 900-tallet) ble begge landene forent med det kristne Europa gjennom det nye monarkiske politiske systemet som kom gjennom Kristendommen.

Likhetstrekkene mellom kristningen av Irland og Norge ligger i at de begge begynte med tokter mot det kristne England, til tross for at Norge ble kristnet ca. 600 år senere enn Irland. Irland begynte sine tokter mot det nylig kristnede Romerriket, på datidens Brittania som lå under det romerske riket og fikk samlet en «barbarisk» forening av «hedninger» fra omkringliggende områder (som Skotland, Wales og andre deler av England) (Ó Corráin, 2000:5-6), mens kristningen av Norge begynte med tokter mot kristendommen, der begynnelsen var angrepet på klosteret på Lindisfarne i 793 (Allard, North:2014).Lindisfarne-0198.jpg

Klosteret på Lindisfarne fra vår tid. Man kan lett forestille seg at vikingene måtte være topptrente til å føre kamp både til sjøs, land og beleiringer for å kunne innta en slik, sterk befestning.

550406_10151217641064413_1669011971_n.jpg
Nyere forskning gir gode indikasjoner på at de hedenske vikingene angrep militært, i en form for guerrilla-krigføring til sjøs for så å gå raskt i land for å utføre rene sabotasjeangrep mot Kristendommen i takt med utbredelsen av Karl den Stores Hellige Romerske Keiserrike (Frankrike, Tyskland). Lindisfarne tilhørte en region i England som var alliert med det Hellige Romerske Keiserriket på daværende tidspunkt (793 e.v.t.). 

Irland var sterkere preget av misjonering til landet, som tidligere dokumentert i oppgaven, mens for Norge sin del kom kristendommen fra impulser som datidens vikinger fikk med seg fra å være på de britiske øyer og i andre kristne regioner.

 

Konklusjon:
Det ser ut til at det hele startet med en opposisjon mot kristendommen for både Irland og Norge sitt vedkommende, men innenfor hver sin tidsepoke og på hver sin måte; kristningen av Irland baserte seg hovedsakelig på misjonering fra først gallia i Yngre Jernalder til å ha likhetstrekk med misjonering fra England ca. 100 år senere, mens Norge ble påvirket av mange utenlandske ekspedisjoner og tokter mot kristendommen i Vikingtid, og kristendommens voksende makt i Europa.
Men begge landene endte med å ta til seg den gjeldende kulturen og det kristne religiøse- og monarkiske politiske systemet. For både Irland og Norge sin del tok de til seg det latinske litterære systemet, over en lengre periode hvor de først dannet sine egne skriftspråk ut ifra dette til å basere seg fullstendig på det latinske. Alt i alt ble begge regionene dermed sterkere forent med resten av det kristne Europa på denne måten. Europa baserte seg på monarkiet som kom som politisk styreform gjennom kristendommen, sterkt tilknyttet kirken- og pavemakten, og baserte seg på et latinsk skriftspråk.
Denne foreningen av Europa må ha hatt stor betydning for videre allianser og sterkere tilknytninger til de representative kongedømmene over hele det kristne Europa.

Vi kan ut ifra en helhetlig konklusjon av hva jeg har dokumentert i denne oppgaven konkludere med at kristendommen begynte med innføringen i Romerriket og spredde seg til Irland hovedsakelig fra Gallia fra slutten av 300-tallet.
Deretter begynte hedenske irer å angripe det kristne England og opprette bosetninger der, som videre ga irene kristne impulser de også tok med seg tilbake til Irland. Innføringen av kristendommen i Norge, som var et av de siste europeiske områder som ble offisielt kristnet fra 1030-1031 da Olav den Hellige døde i slaget på Stiklestad (1030) og ble i likhet med Sunniva også et helgensymbol for kristendommen året etter. Politisk sett har nok disse mange helgensymbolene hatt en stor påvirkningskraft på befolkningen og en stor drivkraft for å innføre kristendom i Norge.

Det kan se ut til at selv etter en offisiell innføring av Kristendom i Irland, kan det ha vært en mer effektiv prosess å få innført kristendommen i Norge etter den offisielle innføringen i landet slik Ó Corráin (2000) indikerer. Dette er mest sannsynlig fordi Norge allerede da hadde sterke forbindelser til det kristne, og monarkiske Europa gjennom tidligere, sterke internasjonale forbindelser som ble mer og mer kristnet, og som også baserte seg litterært på det latinske alfabetet hvor alt dette hadde mange fordeler for den nye, monarkiske eliten som erstattet de tidligere høvdingdømmene.

Kaiserkroenung.jpg
Kroningen av Karl den Store (ca. 800 e.v.t.).

Litteraturliste (basert på SSA Styleguide).
Donnchadh, Ó Corráin Prehistoric and Early Christian Ireland, i (Red) Foster, Roy F. The Oxford Illustrated History of Ireland 2000.

Sawyer, Birgit & Sawyer, Peter. Medieval Scandinavi. From Conversion to Reformation circa 800-1500 (The Nordic Series 17), 1993.

Sunniva legenden

Sturlason, Snorre «Håkon den Godes Saga» Snorres kongesagaer 1979 ss. 79-104. Gyldendal Norsk Forlag.

Seminar v/UiO 12.10.2015. Alessia Bauer.

Allard, North, 2014. A New Introduction To Old Icelandic And Anglo-Norman Literatures.
Second edition. Edited by Richard North And Joe Allard.

Mundal, Else. 2011. «Íslendingabók: The Creation of an Icelandic Christian Identity. The Creation of an Icelandic Identity», i (Red) Garipzanov, Ildar H. Historical narratives and Christian identity on a Euripean periphery. Early History Writing in Northern, East-central, and Eastern Europe. (c.1070-1200) 2011 ss. 111-121.

Mundal, Else 1995 (overs.) «Soga omSankta Sunniva», i
Legender frå mellomalderen. Soger om heilage kvinner og menn 1995 ss. 193-200.

Encyclopædia Brittanica, Tarlach O’Raifeartaigh, 2015. St. Patrick. http://global.britannica.com/biography/Saint-Patrick

Bjørn Funder Halldal 19.10. 2014, https://bjornhalldal.com/2014/10/19/om-den-politiske-kulturen-i-hakon-den-godes-saga-det-andre-trinnet-av-kristningen-av-norge/

Store Norske Leksikon:Sta Sunniva. 2005-2007. Per Bjørn Halvorsen. https://snl.no/Sta._Sunniva

O´Hara, Alexander. Viking and Medieval Scandinavia 2009 ss. 105-121

Encyclopædia Brittanica, Stanford Jay Shaw, Ottoman Empire. 23.10 2015. http://global.britannica.com/place/Ottoman-Empire

Nedkvitne, Arnved «Excerpts from The Social Consequenses of Literacy in Medieval Scandinavia» 2004. ss. 36-67, 241-255.

Steinsland, Gro. «Kap. 7: En kvinne velger gudsbilde», i (Red) Coleman, Nancy L. & Løkka, Nanna. Kvinner i Vikingtid 2014 ss. 149-165.

Steinsland, Gro «Norrøn religion» 2005 ss. 399-405.

Store Norske Leksikon. Per G. Norseng; Harald Hardråde
https://snl.no/Harald_Hardr%C3%A5de4

Cronin, Mike 2001. A History of Ireland.