Keltisk Sivilisasjon – Fastlandskeltisk og øykeltisk (ca. 700 f. Kr. – 1000 e. Kr.)

Posted on mai 7, 2017

0


celtic-mythology-beliefs.jpg

Oppgavetekst:

Ta for deg de to skriftlige kildene vi har om kelterne på kontinentet:

det skrevet av kelterne selv og det som er skrevet av romerske (og greske) forfattere:

a) beskriv kildenes kvalitet og informasjonsverdi

b) hva sier de om kelternes utbredelse, språk og kultur

c) hvilken betydning har de hatt for ettertidens oppfatning av kelterne

 

Forord:
Denne oppgaven er besvart ved bruk av SAA Styleguide, arkeologisk standard for kildehenvisning (da jeg har tidligere fått beskjed om at det er i orden å levere besvarelser innen min 40-gruppe i norrøne og keltiske studier slik – studerer i hovedsak arkeologi).

 

Introduksjon:
Denne oppgaven vil systematisk gå inn på kilder fra Antikken: Keltiske inskripsjoner fra det vestligste på den Iberiske halvøy, nord-Italia i midten, til de østligste i Lilleasia. Romerske- og greske skriftlige kilder vil bli nevnt, i hovedsak Julius Cæsars «Gallerkrigen», men også andre kilder som enten støtter oppunder, eller motsier hverandre. Oppgaven skal beskrive disse kildenes kvalitet og informasjonsverdi, kelternes utbredelse, språk og kultur og konkluderende beskrive hvilken betydning de har hatt for ettertidens oppfatning av kelterne. Ettertiden i denne sammenheng vil både være hva slags innvirkning kildene har hatt for den nærliggende ettertiden og dagens historiske oppfatning. Det vil komme andre punkter som språk, kultur, informasjonsverdi osv. etterhvert som jeg redegjør for innholdet i de forskjellige kildene.

 

De keltiske kildene:

Botorrita bronseplatene:

fig02_300.jpg

De keltiske bronseplatene funnet i Botorrita i Spania, er noen bronseplater med keltibersk skrift hvor den første platens skriftlige innhold er omdiskutert og en annen plates innhold er hovedsakelig en rekke navn (Maier 2003:80). En teori er at disse navnene er høyt rangerte borgere som var en del av en politisk forsamling og er en av mest sannsynlig mange keltiske skrifter som gir oss et innblikk i kelternes juridiske samfunn (Koch 2006:233). Om denne kildens informasjon kan bekreftes kan den være verdifull både i den form den er blitt funnet i (plater som ser ut til å kunne skrus fast i eksempelvis vegger til offentlige bygg med hull i hvert hjørne), og som kilde for å kartlegge kelterne på den Iberiske halvøy sitt politiske system.

Keltiske inskripsjoner fra nord-Italia:

En av de seneste inskripsjonene i det keltiske språket lepontisk er fra det første eller andre århundret f.v.t. og funnet på et drikkekar fra Ornavasso i det nordligste Italia (like ved Alpene) og referer til en begravelsesofring.
Inskripsjonen er som følger: laTumarui: saPsuTai: Pe: uionom: nasom (til Larumaros og Sapsuta; vin fra Naxos). Inskripsjonen forteller oss at begravelsesofringer var en keltisk skikk, og at vin importert fra Hellas (og Italia som jeg kommer inn på senere i oppgaven) var noe kelterne satte pris på og var en viktig del av keltisk kultur. Informasjonsverdien i denne kilden er relevant i sammenheng med studier av keltiske drikkevaner, religiøse tradisjoner og handel mellom de

keltiske, romerske og greske sivilisasjonene.

Språk:

To keltiske begravelses-inskripsjoner skrevet med greske bokstaver på gallisk vi kan ta som eksempel for å studere dette keltiske språket viser at denne grenen av de keltiske språkene er veldig likt beslektede språk og nærliggende Indo-Europeiske språk slik som latin og gresk (Maier 2003:67-68). Maier (2003) bruker dette som et eksempel på hvordan de keltiske kildene kan vise til hvordan keltisk språk var bygget opp ved at -ui og -ai lett kan gjenkjennes som de keltiske likhetene til de latinske dativ endingene -o (hannkjønn) og -ae (hunnkjønn); -pe betyr «og» som samsvarer med det latinske -que (gresk te), Sanskrit -ca, funnet i den keltiberske formen -cue); og det keltiske ordet uinom for vin er lånt fra det latinske ordet vinum (Maier 2003:87).

Kultur:

En annen inskripsjon av lengre latinsk tekst med en kortere gallisk oversettelse funnnet i Vercelli i nord-Italia var risset inn i en steinblokk som trolig var en av fire steiner som markerte grensene for et hellig område og kan oversettes til: «Slutten, av området, der Acisios, Argantocomaterecos, donerte til å bli den delte eiendommen til guder og mennesker, hvor de fire steinene har blitt plassert» (Maier 2003:88-89). Denne teksten kan brukes som eksempel på at det å oppreise megalitter var en form for religiøs praksis i den keltiske kulturen.

Den mytiske fortellingen «De fire grenene av Mabinogi» fra middelalderen er til tross for sin egen opprinnelse fra de britiske øyer basert på tidligere keltisk myter der mennesker blir til dyr, dyr blir til mennesker (Rekdal et. al. 2006) hvor vi ser det samme i keltisk kunst og er et typisk kjennetegn fra La-Têne kulturen som er karakteristisk for nevnte kilders tidsperiode og med opphav i sentral-Europa, noe som gjør det sannsynlig at dette var en viktig del av den keltiske kulturen i antikkens tid også.

Utbredelse:

I følge de klassiske kildene var kelterne i Lilleasia delt inn i tre stammer: Tolistoagiiene, Tectosagene og Trocmiene (engelske navn), de skiller seg fra kelterne fra den klassiske antikkens områder rundt romerriket og Hellas, de har fellesbetegnelse Galatere og begynner sin historie kort etter opprettelsen av kongedømmet Bithynia i den nord-vestlige delen av Lilleasia i begynnelsen av det 3. århundret f.v.t. (Maier 2003:90).
De keltiske inskripsjonene jeg har nevnt hittil i oppgaven beskriver den keltiske utbredelsen fra det vestligste Spania og Portugal til dagens Tyrkia, og nord-Italia i midten av disse to.

Hvilken betydning har de hatt for ettertidens oppfatning av kelterne:
Kelternes inskripsjoner nevnt hittil i oppgaven kan gi oss et inntrykk av at kelterne var sterkt knyttet til sin religion, druidenes presteskap stod som den daværende eliten og øverste klasse og autoritet. Vin stod som en sentral del av kelternes tradisjoner, de brukte gravgaver i forbindelse med sine begravelser og var sterkt påvirket av både gresk og romersk religiøsitet og skrivekunst til tross for sine mange konflikter. Da kelterne ikke selv skrev ned detaljerte historiske beretninger eller beskrivelser av sine kulturelle praksiser er det lite av de keltiske inskripsjonene vi kan bruke som kan veie opp for de greske- og romerske beskrivelsene av kelterne som jeg skal gå inn på nå.

De Romerske og greske kildene:

Gallerkrigen av Julius Cæsar:

17620148_10155193173424413_2698891343593341634_o.jpg

I korte trekk informerer boken Gallerkrigen om Cæsars kamptokter mot Gallerne, hans allierte i områdene nord for Italia og synet på kelterne som romerne kalte gallere. Informasjonen som kommer frem er verdifull for både ettertiden og dagens samfunn da det i både samtid- og ettertid ble brukt som propaganda som tilførte det kontinentale samfunn store påvirkninger, og det i dagens samfunn er en mye brukt skriftlig kilde for alle som vil studere historien rundt det romerske versus det keltiske. Det må allikevel tas høyde for at ettersom det ble skrevet som- og ble brukt til propaganda som ble sendt tilbake til Roma under en pågående krig mot folket den beskriver, så kan det være mye som er kraftig overdrevet, forvridd og potensielt også bare diktet opp av hva som kommer frem av denne kildens informasjon. Mye av det som blir beskrevet er ting vi i dag kan avfeie som feilaktig som oppgaven vil komme nærmere inn på.

Kvalitet og informasjonsverdi:
Ofte kan påstandene støttes oppunder av andre romerske og greske forfattere fra omtrentlig samme tid slik som Posidonios (Maier 2003:65) – og tidligere – men til tider trekker Cæsar sine egne slutninger uten at man kan dobbeltsjekke disse, og gir dermed en beskrivelse av kelterne man ikke kan fullstendig bekrefte. Et eksempel på dette er at Cæsars beskrivelse av druidene samstemmer med hva Posidonius også har skrevet, men tillegger mye tilleggsinformasjon som ikke er funnet annet sted (Maier 2003:64) man kan sette spørsmålstegn ved. Cæsars beskrivelse av dyr i området som okser med horn midt i pannen (som en enhjørning) og at en elg ligner på en geit og ikke kommer opp igjen hvis den faller (Rosbach 2008:154-155) er tilleggsinformasjon som får kvaliteten til å se dårligere ut ettersom dette er informasjon man kan avkrefte som feilaktig i ettertid og som vil føre til at man også setter spørsmålstegn ved beskrivelser av andre fenomener i samme kilde. Kilden er derimot verdifull da den f.eks. inneholder mange historiske fakta slik som detaljert informasjon om hvem som var Cæsars allierte av kelternes nabostammer o.l.

Utbredelse:
Gallerkrigen åpner med ordene «Gallia est omnis divisa in partes tres»:

«Gallia som helhet omfatter tre deler. I den ene bor belgierne, i den andre akvitanerne, i den tredje et folk som selv kaller seg keltere, men som vi kaller gallere. Disse folk skiller seg ut fra hverandre i sprog, skikker og lover. Garonne danner grensen mellom gallerne og akvitanerne, Marne og Seine mellom gallerne og belgierne» (Rosbach 2008:29).

Herodot (484-425 f.v.t.) skriver i sin bok Historie at Donau begynner i «landet til kelterne» og Pyreneene, at kelterne lever forbi «Herkules’ bærebjelker» som var et kallenavn på Gibraltar og på grensen til Cynetes som skulle befinne seg langs Algarvekysten i sydlige Portugal (Maier 2003:75-76). De nevnte kildene beskriver den iberiske halvøy og dagens Frankrike som keltiske områder.

Språk og kultur:

I «Gallerkrigen» beskriver Cæsar det keltiske samfunn som et samfunn hvor det eksisterer kun to klasser av den galliske befolkningen som hadde noen innflytelse og anseelse, og at vanlige folk nesten sees på som slaver som ikke kan drive noe på egenhånd eller taes med på råd (Rosbach: 2008:148-149). De to klassene han nevner er druidene og riddere (s. 149). Cæsar hevder at gallerne roser seg selv for at de nedstammer fra Dis pater og at dette er druidenes lære (Rosbach 2008:151), gjentatte ganger kan man se en tilknytning fra keltisk kultur til en identitetssøken hos sine antatte forfedre. Druidenes oppgaver skulle i følge Cæsar innebære de av teologi, filosofi og natur-historie, troen på viderevandring av sjeler, tilsyn/kontroll over de ofrende kultene og juridiske funksjoner (Maier 2003:64). Det blir skrevet om at kelterne brenner folk levende og at konene til avdøde menn av høyere sosial rang kunne risikere å bli brent levende som mistenkte for mord på ektemannen, og juridiske rykter av interesse for staten skulle rapporteres direkte til en magistrat og ikke nevnes for noen vanlige folk (Rosbach 2008:152).

Posidonius og Diodorius Siculus skrev fulle beskrivelser av kosmetiske, sosiale og spise- og drikkevaner hos gallerne hvor det beskrives at de blekte de lange hårene sine, brukte kapper festet med brosjer at de snakker med få ord og i gåter og beskrives ellers som voldelige, melodramatiske, men svært intelligente og raske til å lære. Spise og drikkevanene beskrives som at de sitter på tørket gress med bord som er reist såvidt over bakken med maten deres som bestod av litt brød og mye kjøtt, og de satt i sirkler med en lederskikkelse i midten med livvakter tilstede og at de var veldig glad i vin som de ofte blandet ut med vann og drakk til de stupte. Bortsett fra vin fra Italia drakk de noe som beskrives som honning-øl som ble kalt corma, men at vinen som transportertes med dyre midler kunne de få en slave for en krukke vin (Maier 2003:70-72).

Druidene som blir beskrevet som den øverste autoritet ble forbudt av romerske myndigheter på midten av det første århundret e.v.t. (Maier 2003:66). Cæsar skriver at druidene møttes en gang i året i sentrum av Gallia for å løse folkets tvister, at man trodde at druidenes lære var oppstått i Britannia og at druidene reiste dit for å lære, noe som kunne ta opptil 20 år, at de ikke deltok i krig eller militærtjeneste, betalte ikke skatt, og at all lære ble overlevert muntlig og at de «holdt det for synd» å bruke skriftspråk, men om de måtte gjøre det brukte de greske bokstaver (Rosbach 2008:149-150).

Hvilken betydning har de hatt for ettertidens oppfatning av kelterne:

I nærliggende ettertid vil beskrivelsen av kelterne slik de kommer frem av de nevnte romerske og greske kilder være preget av at det er et samfunn som er ekstremt inndelt av de nevnte klassene (druider, riddere og vanlige folk som omtrent er som slaver for de øvrige), de fremstår som både usiviliserte villmenn som drikker til de stuper, men også som religiøse, intelligente folk som ikke er til å undervurdere. Men de blir også fremstilt som dumme og et enkelt folk som smartere folk kan utnytte seg av, og mer mytisk blir det også hevdet av Timaeus av Tauromenion at Galatianere (keltere) er nedstammet fra Galatos, sønnen til Polyphemus (Cyclopsen narret av Odysseys i Homers Odysseen) og vannymfen Galatea som igjen kan forklare den typiske beskrivelsen av kelterne med ekstraordinær fysisk styrke, men svært begrensede intellektuelle evner (Maier 2003:42), her vises det til tilknytninger til keltiske forfedre fra et utenfra synspunkt. Til tross for at denne kildens kvalitet og informasjonsverdi er svært lav grunnet dens usannsynlige troverdighet kan påvirkningen på ettertidens oppfatning av kelterne ha vært stor på den romerske og greske befolkningen og det kan fortsatt ligge noe sannhet i form av at det mytiske delvis kunne være noe kelterne også delte troen til, til tross for at det er lite sannsynlig at de selv ville fremstille seg som dumme slik den greske og romerske versjonen ville være.

All beskrivelsen av mennesker som blir brent levende, tortur som normalt avstraffelsesmiddel etc. kan få kelternes juridiske system til å se ukontrollert, «barbarisk» og religiøst betinget ut da det er mange beskrivelser av menneskeofringer til gudene hvor ofrene lider en smertefull død på grunnlag av lave juridiske premisser. Kelterne blir av Cæsar i «Gallerkrigen» beskrevet som forbrytere som gjemmer seg i skoger og myrer (Rosbach 2008:159), en beskrivelse som også gjentar seg fra tidligere kilder, og kan danne den oppfatning at det er noen som må jaktes ned og drepes i likhet med hvordan Cæsar beskriver sin plyndring og nedbrenning av kelternes landsbyer (Rosbach 2008:164), noe han ikke ville ha beskrevet slik om datidens mennesker ville følt noen sympati med dem – dette må ha vært noe som var sosialt akseptert i det romerske (og greske) samfunn.

De romerske og greske kildene vi har om kelterne beskriver både deres skikker på en forholdsvis nøytral måte, som religiøse mennesker som i de romerske kilder dyrker guder med romerske navn, har druidene som sin autoritet som drar til Britannia for å lære sin muntlige lære som videre praktiseres i eksempelvis Gallia. Disse beskrivelsene kan gi et lærerikt innblikk i det keltiske liv i ettertiden, men til syvende og sist beskrives de kanskje oftest som en erkefiende av både det romerske og det greske, en folkegruppe som var en overliggende fare for dem og som var legitimert å rydde av veien.

83703dcc562857ae1021cbd5b8c924b1.jpg

(Over: «Den døende galler» på Capitol Hill i Roma. Et viktig symbol fra klassisk tid på romersk suverenitet og gallisk nederlag).

 

 

Litteraturliste:

Cuncliff, Barry.
The Ancient Celts.
Copyright (C) 1999 Penguin.

Haga, Mads (overs.).
«Branwen datter av Llyr» og «Math sønn av Mathonwy», i (Red)
Rekdal, Jan Erik.
Keltiske Myter. Verdens hellige skrifter 2006.ss. 253-275, 299-328.
Copyright (C) 2006 Bokklubben.

John T. Koch, Vol 1.
Celtic Culture: A Historical Encyclopedia.

Copyright (C) 2006 ABC-CLIO

Maier, Bernhard. 2003.

The Celts. A History from earliest times to the present.
Bernard Maier. Translated from the German by Kevin Windle.
(C) Edinburgh University Press 2009.

Rosbach, Johan Hammond. 2008.

Gaius Julius Cæsar. Gallerkrigen.
Oversatt av Johan Hammond Rosbach.
Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

(C) Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur 1964, 1989, 2008.

Posted in: Alle